Snart nytt Personal Best

Nå kan man forhåndsbestille neste nummer av Lasse Marhaugs eminente fanzine Personal Best. I #9 loves det 100 sider, fullfarget offset trykk og limet rygg. Profft som bare det, som vanlig. Han følger også opp tidligere utgaver med å intervjue (ha samtaler med er kanskje mer beskrivende?) en håndfulle mennesker han har stor respekt for. I dette nummeret har man intervju med den ekstremt kunstneriske støy/impromusikeren og ikke minst instrumentmakeren Christian Blandhoel og Tine Surel Lange fra Hadsel. Hun eksperimenterer med både lyd og visuelle uttrykk og er en kunstner i verdensklasse. De to er de eneste norske som blir intervjuet denne gang. I tillegg finner man navn som Joe Potts (Los Angeles Free Music Society mm), Russell Hasswell (Consumer Electronics mm) og Edward Sol (en av Ukrainas fremste komponister).

#9 blir sendt ut i slutten av juni til alle som har forhåndsbestilt. 

Nytt(ige nyheter)

Som vanlig på fredager står utgivelsene i kø. En av de utgivelsene det har vært stor spenning til er Lemur sitt album «Critical Bands». Her er en 11 minutter og 50 sekunders smakebit. Ute på alt av strømmetjenester og på CD (på vinyl også?). Men rask lytt avslører et album som definitivt tåler noen dusin avspillinger. Nydelig klangverden og tildels åpner nytt terreng, og gir faen i kartet. Herlig. Slippfest på Kafe Hærverk i Oslo i morgen 6. Mai klokken 13:00. Event her. 

Singelen “Never Wanna Go Home” med pop-punkbandet Fashion Victims, slippes i dag. De lager fengende, melodiøse pop-punk låter og har satt seg et mål om å levere de fra øverste hylle. Debutsingelen «Such a Bore» ble beskrevet som «én av de beste norske låtene i sin sjanger» (NRK P13) og «eventyrlig bra» (Adresseavisen). Fashion Victims er om dagen i studio for å spille inn sitt debut album.  

Slaamaskin slipper onsdag 11.mai sin andre digitale singel knyttet til det kommende albumet "Trollveggen"! Siden låten «Forfall» omhandler nasjonalromantikk og kapitalisme så er det jo selvsagt at låten slippes i selveste nasjonalromantikk måneden mai. Låten blir tilgjengelig på de aller fleste strømmeplatformer.

Løvehesten er ett nytt indieband fra Trondheim som slipper sin andre singel «Kollekt» der de synger om «ka e meininga, med meiningslausheita». En betimelig filosofisk tekst holder låta oppe definitivt.

Når man er inne på indie; Heatwaves gir ut singelen «Always Talking Shop» i dag. En pen radiovennlig låt med melankolske trekk. I bandet finner du en gjeng rutinerte musikere som har spilt for Paperboys, John Olav Nilsen & Nordsjøen med flere.

Labelen Mono-Log er 10 år og i den forbindelse har de laget en festival. Den holder de på «...Norges Seattle; STORD» som de ordlegger det selv. Her finner man viser, rock, alternativ pop, performance og indie. På www.mono-log.no finner man alt det du trenger å vite.

Bergen bobler over for tiden med utgivelser og artister. Pokal er ett av de og de leverer singelen «Vestkanten historie» i dag. Det er en poprockballade om kjærlighet, vennskap og ungdom i drabantbyen. Det handler om å være en «outsider».  

Tape Trash er det nye prosjektet til Anders Magnor Killerud og Kristofer Mathias Staxrud. Duoen beskriver selv musikken sin som rock for de som liker pop, og pop for de som liker rock. Totalt blir det en blanding av indie, emo, drømmepop og shoegaze. Onsdag 10. Mai slipper de sin neste singel «Fever & Alco». I kveld spiller de på Kulturhuset på Oslo Indie.

«From The Netherworld» er siste utgivelse fra Defraktor. Noter deg droning, dark ambient og lydlandskaper perfekt for enhver mørk thriller/skrekkfilm. Til dette er det også gjort noen AI videoer, som er etterarbeidet av Karsten Hamre selv. Er foreløpig kun på strømmetjenester, men er forventet å bli utgitt på CD/LP/MC. Krysser fingre og tær for at det skjer, for musikk som dette trengs. Kan minne litt om en krysning av Are Mundal og DeathProd. Pliktlytt og når den tid kommer, pliktkjøp. Under her er en smakebit:

 

Synes du eksperimentell musikk er Vanskelig? Smalt? Ekskluderende? Da er du velkommen til konsert i nyMusikks serie «Håndbok i trivsel på konsert med eksperimentellmusikk», der man presenterer ulike typer eksperimentell musikk i samme konsert. Programmet er kuratert av Maia Viken, komponist og masterstudent ved Norges musikkhøgskole i samarbeid med Bjørnar Habbestad, kunstnerisk leder i nyMusikk. Det skjer i kveld i Oslo kl. 19-22 (dørene åpner 18.30). Mer info i denne eventen.

Howlin’ Sun gir ut sitt album «Maxime» neste fredag, men vi tar det med nå så kan folk krysse av på kalenderen og vente i spenning. Det kommer ut ca fem år etter at de ga ut sitt selvtitulerte debutalbumet sitt. Absolutt på tide med å komme med sitt andre album. Folk som liker litt mørk rock med influenser fra både countryrock og garage, bør sjekke ut «Maxime». Forøvrig er tittellåten en hyllest til den nå nedlagte legendariske spillestedet i Bergen. Kommer ut på CD, svart vinyl LP og limited transparent oransje vinyl.

Muskkavisen Backstage tilbake?

I disse dager har Backstage musikkformidling fått en splitter ny web. Der vil de fortløpende informere om hva som skjer derfra, av plateutgivelser, bøker og kanskje revitaliserer de musikkmagasinet Backstage også (la oss håpe det skjer. Vi trenger en rocka musikkavis her på berget).

De nevner at de har enkelte nummer av Backstage ennå for salg og utelukker ikke en mulig ny omgang med denne musikkavisen som varte fra 1999-2007, og var på det tidspunktet landets eneste norske musikkavis. Håpet er tent for nå må man jo forholde seg til noen blogger og fanzinen Schnørr, stort sett. Ikke noe galt med dem men en skikkelig musikkavis hadde vært meget bra, spesielt med tanke på den oppblomstringen norsk rytmisk musikk har hatt de senere årene.

De gir også ut plater der spesielt albumserien «Norsk Rocks Skattkammer» (hittil i 10 volume) har blitt lagt merke til. På bokfronten finner man Terje Nilsens to bøker om Trondheims rocken fra 1950 til innpå 1990-tallet. Her loves det flere bøker, som allerede er i produksjon. I det hele tatt er det nok mye å se fram til fra Trondheimsbaserte Backstage.

Nytt fra Fucking North Pole Records og søsterselskaper

FNPR har i disse dager klart en ny pønksamler for å oppdatere oss alle at pønken lever i beste velgående i Norge i 2023. Samleren heter naturligvis nok "2023: Pønk i Norge". Hvis du vil ha en farget vinyl limited edition første utgave må man være lynraskt ute og bestille den. Mager trøst er at svart vinyl utgaven kommer i et betydelig høyre opplag enn de 100 første på farget vinyl. Årets 18 bidrag leveres av; Dudes, TwoMinutesHate, Fights, The Størksons, Evig Oppgang, Slug Boys, Deepthroat Diaré, Gunnes, Sonic BoomBooms, Deciböllene, The Christians, Tidemann & Gud, Slitasje, Sköll, Barnevænnlig, Light At The End, Brækkækkel, No Speech.

En av norsk punks mest legandariske, men akk så oversette band er Norske gutter. Et band sentrert rundt hvem tekstforfatter og sjefsideolog Stein Fosslie får trommet sammen i studio. Denne gang besto de av følgende; Torstein Eriksen (bass) Jonas Kjærstad (trommer) Åsmund Lande (vokal) Mikael Lindqvist (keyboard) Knut Oscar Nymo (gitar) og Kjetil F. Wevling (gitar). Låtene heter «Replikant» og «Lille pike», mens tittelen på singelen er «Graven brast». Denne ble sluppet på strømmetjenester i januar i år, men nå foreligger den som vinyl singel i kun 50 eksemplarer. Fryktinngydende lavt opplag, men sånn er det. Hvis du vil vite mer er dette en bra start.

Førsteopplaget av Kosmik Boogie Tribe sitt album (LP) "Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission" fikk ben å gå på og ble utsolgt på rekordtid! Nå er andreopplaget av albumet trykket i meget begrenset opplag på 200 eks. Denne gang på "Toxic" gul vinyl.

De har også en mengde andre utgivelser gitt ut på Fucking North Pole Records, Blues For The Red Sun og Westergaard Records + en drøss med andre de gjør distro for! Masse snadder, og stadig nyheter! Send epost til dyrnes (at) outlook.com for bestilling eller oversikt over skiver til salgs.

Purified In Blood mellom to permer

Norske albumklassikere holder på ennå, og takk for det. Her er det mye som har tålt tidens tann og holder stand. Gamle skatter blir som nye på CD og LP, og litt bortgjemt, men like viktig (viktigere vil nok noen mene) finner vi bokavdelingen.

I disse dager har det kommet nye titler på boksiden. «Reaper of souls-albumet oppsummerer det kollektive raseriet, engasjementet og konsumet av vegansk proteinpulver som ble inntatt av en sekstett av straight edgere fra Hommersåk, oppfostret på Iron Maiden, Earth Crisis og frisk fjelluft.» Sånn åpner den korte teksten om Purified In Blood sitt debutalbum fra 2006.

På den tiden var de et straight edge band, noe de la på hylla, i lag med bandet i januar 2007. Året etter var de tilbake, like levende opptatt av dyrs rettigheter og andre standpunkt fra den første perioden, men musikalsk hadde de nå tatt inn mer metaltakter og blitt mye hardere i sounden.

Men her skal det handle om deres straight edge karriere. Således den andre boken (får vi håpe, trenger at du og nok mange andre betaler noen få kroner i forkant så prosjektet kan starte opp.) om norsk Straight edge. Vi har tidligere rost Fredrik Bakkemo og hans bok om Onward, og håper og tror denne blir like interessant. Purified In Blood boken skal føres i pennen av Stavangermannen Fredrik Brimsø, som er kommentator, frilansjournalist og musiker.

I disse dager kommer også boken om Hole In The Wall sitt selvtitulerte debutalbum oppe for crowdfunding. Den boken skal skrives av Siren Steen, som nå er pensjonert musikkbibliotekar. Tidligere har hun blant annet vært medredaktør av Norsk pop- og rockleksikon, medlem i Spellemannsjury og i Innkjøpsordningen for musikk i Norsk kulturråd. Hun var også medlem i arbeidsgruppen Institutt for norsk populærmusikk, som banet veien for Rockheim. Altså i de beste hender.

Nytt(ige nyheter)

Det skjer svært mye i norsk musikkliv for tiden så derfor en kort oppsummering over noen av de viktigste hendelsene som har vært sist uke, denne uken og en liten svingom inn i neste uke også.

Vi starter like godt med det som skal skje. 5. Mai kommer Janne Eraker & den Sørafrikanske vokalisten Juliana Venter ut med singelen «If You Find Yourself Falling, Dive». En sniklytt avslører en eksperimenterende tilnærming til rytmisk musikk, med en utradisjonell vokalbruk. Helt klart verdt en lytt, selv om det ikke er alles type musikk. Ett par lyttinger åpner nye ting i lydbildet og lar musikken gro. Dette er femte singel fra albumet «Movements for Listening». I følge presseskrivet er albumet "...en vill utforsking av lyd, utført av Janne Eraker og venner, med grenseløse musikkverdener, der horisonten utvides og vi beveger oss utenfor alle boksene.». Definitivt noe å sjekke ut med andre ord. De har også en konsert på Kafé Hærverk i Oslo på 21. mai, mens vinyl dobbeltalbumet kommer ut på slippkonserten den 3. november! (Enda ukjent arena, men vi kommer tilbake til det i god tid før den tid.)

Pønken er definitivt ikke død

Siden vi ser fram i tid starter vi med Fashion Victims og deres tredje singel «Never Wanna Go Home». Poppunk står det i presseskrivet og ja det er en nøyaktig beskrivelse. Liker du Green Day vil du elske denne. Er kun digitalt fra 5. Mai. Det opplyses at bandet er om dagen i studio for å spille inn sitt debut album. Singlen kan pre-save her.

Rett etter helga kom The Pink Eye AndGrave Danger med en ny singel. «Deep Breath» følger i dragsuget etter forrige singel i en grønsj belagt oktan pønklåt som sitter som en kule.

Denne uken kom #10 av pønkefanzinen Schnørr ut. Som vanlig med bonus vinyl 7", for de som foretrekker å få den med på kjøpet. Vinylen er det Bankrot som står for denne gangen. Kommer kun i 100 eksemplarer så her er det ingen mulighet til å sitte på gjerdet og kose seg. Her må det handles.

12. Mai kommer Oppkast med en flukende fin femspors EP, med den selvforklarende tittelen "Tomorrow´s Hangover". Låtene (fire hardcore pønk hymner og en reggaelåt) er tekstmessig sentrert rundt emner som festing og mangel på festing, dårlige vennskap, illsint på selvberettigete mennesker og dager da man er totalt nihilistiske. Tekster som de fleste har snust på. Nå er platen om livet til noen av oss rett tundt hjørnet. pre-save link til EPen her.

At det gror i gamle pønkenorge er Bergensbandet Blodknoke ett bevis på. Deres nye singel «Dødipuskompleks» kommer 5. Mai og er bandets første hint om hva den gjengse nordmann kan vente seg når de omsider slipper sitt første studioalbum (senere i år?). For å feire utgivelsen skal bandet spille konsert med Sloss på Enga pub 12. mai. Blodknoke er kjent for sine kaotiske konserter, og har tidligere blitt bannlyst fra å spille på konsertscener for sin bruk av griseblod. Norges mest vulgære band (omtaler de seg selv som) lover med denne et godt år for norsk syndsmusikk. Ingen grunn til å betvile det....

Og litt om alt det andre

MT Hammed kom sist fredag ut med en flunkende ny singel. Er ett band som har eksisterts siden Blitz sin storhetstid på 1980-tallet (!) og lever fortsatt i beste velgående. Stamtreet på dette bandet kan fort være en komplisert affære der det trengs ekspertise fra en slektsforsker for å sette opp. Nok om det. Dagens besetning får det til å svinge så det står etter. Liker man ikke dette leser man feil blogg. Dette er rett og slett knallflott musikk til ethvert lystig lag.

Låta «Tørketid» har gjesteopptreden fra Norges første gangsterrapper; Dr. Erik, som har bidratt med tekst og vokal på låten, som er første smakebit fra MT Hammed sitt kommende debutalbum! Det skal slippes tidlig høsten 2023. Ett album vi definitivt kommer tilbake til. Beatet til MT Hammed er ska og reggae, mens tekstene favner alt fra humor til kjærlighet og politikk. Det synges på norsk, engelsk, italiensk, amharisk og svensk. Se bildet for deres nærmeste konserter.

Egil Storbekkens musikkpris ble opprettet i 2006. Prisen kan gis til personer som har gjort en ekstraordinær innsats innen norsk folkemusikk, og særlig de eldre folkemusikkinstrumentene i norsk folkemusikk og Egil Storbekkens musikk. Prisen er på 25.000,- og et kunstverk og deles ut i Tolga 29. juli i år. Dette er en nasjonal hedersbevisning som kan gis til aktuelle kandidater fra hele landet. Forslag til priskandidater sendes komiteen for ”Egil Storbekkens Musikkpris” innen 1. juni 2023. Komiteen ønsker begrunnede nominasjoner via e-post til j.simenstad (alfakrøll) icloud.com

Going Up North er sørfra, nærmere bestemt Bergen og leverer en sugende rockelåt som heter «Caracalla». Ta en stor klump 60-talls Rolling Stones og drøss lett over med Madrugada og BigBang så vet du hva du får. Velsmakende rock de fleste vil oppdage at rockefoten går, enten man er klar over det eller ikke. Dyster tekst får en si da den handler om den noe brutale romerske keiseren Caracalla, som blant annet drepte sin bror i deres mors armer.

I sin nye bok, viser filosof og forfatter Helge Kaasin at norske svartmetallband har hentet inspirasjon fra et stort spenn av norsk og europeisk kulturhistorie. Norrøn mytologi, nasjonalromantisk kunst og dikting, og 1900-tallets store filosofer. Boken heter «Snø og granskog - språk, ideologi ognasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall» og er utgitt av Nasjonalbiblioteket.

Noen ord til slutt om Melt Motif som kommer med sitt andre album, 28. April. Det heter «Particles. Death Objective». Ett fengende flott elektronisk preget album i kryssningspunktet mellom Velvet Belly og Angelo Badalamenti, med Portishead i kulissene. Alt utført presist og imponerende behersket. Her skiltes det med alt fra minimal synth aktige låter til mer teknopregete. Alt med en signatur som ikke er å ta feil av. Dette er håndverk av ypperste klasse. At bandet hadde sin oppstart i 2021, kom med debutalbumet året etter, for deretter følge opp med dette albumet er direkte imponerende. Sjekk ut. 

PS det albumet kommer ut i limited edition utgaver på kassett og vinyl. Sistnevnte i en utgave på hvit vinyl og i en annen på splatter vinyl. 

Singlenes tid er ikke forbi

I dag slipper Rosa Faenskap sin argeste singel (etter eget utsagn), mens MiO frir til Raga Rockers. Strange Horizon rocker landeveien og rett over helga kommer The Pink Eye And Grave Danger med en låt om melk!! The Future Looks So Bright I Gotta Wear Shades...snart.

Rosa faenskap skriver at de; «...er en kjærlighetserklæring såvel som en krigserklæring mot svartmetallen. I en sjanger marinert i usunne mengder testosteron står ROSA FAENSKAP som en motvekt, og feirer skeivhet, likhet, og alt som glitrer.». Man klør seg i panna og lurer på hvilket faenskap er dette da?

Uttrykket deres rapper riff, feeling og stemninger fra såvel hardcore som black metal. En blanding som burde appelere til de fleste som leser denne bloggen. Rett og slett forfriskende er trioens lydbilde, sans for rått, fort & gæli. Man blir fort sjarmert av dette. De avslutter presseskrivet med at de «...skal etter deres beste evne drive svartmetall-purister til vanvidd, og skal se hell’a good ut mens de gjør det.». Hærligt hærligt men farligt var en klassiker på tidlig 70-tallet. Denne er hærligere og farligere. Dette vil man ikke gå glipp av.

MiO er et av de mest lovende bandene som ennå ikke har debutert skikkelig (altså ikke gitt ut album ennå, men slapp av det kommer 9. Juni). Deres singler til nå har vært preget av folkemusikk som i små fragmenter har lignet på Gåte og dets like, men alltid med så mye eget særpreg at man aldri er i tvil om hvem som styrer showet. Spesielt vokalen er selve signaturen. Fantastisk stemme som brukes perfekt i lag med bandets komp. Fela minner om Hege Rimestad i mange av hennes bandprosjekter. Lyden av hardingfele gir bandet en ekstra dimensjon som setter MiO en mil fremfor sine konkurrenter.

Bandet er uten tvil verdt å vente på. Thight, gode arrangeringer og knallsterke låter får man aldri nok av. I dag slipper de en låt som de lagde mens de hadde Raga Rockers i bakhodet. En låt de tenkte at Raga kunne ha gjort, men som aldri skjedde. Vel nå har verden fått svaret og selv om den er deres minst folkinspirerte hører man ennå godt at det er MiO som fyller høytalerne. Nok en låt fra deres kommende album. Det er bare å skrive opp på kalenderen at 9 juli skal vinylen kjøpes.

Bergenske Strange Horizon har tidligere gitt ut et album. Nå konsentrerer de kreftene om sitt andre album. For å markere det slipper de låten «The Road» i dag, med hjelp fra Kryptograf. Det er Apollon Records som gir dette ut og der i gården gis det ut mye bra for tiden.

«The Road» er som tittelen lover en en rocka låt om å vandre gamle landeveier og undre seg over det som har vært, det som er og det som kommer. Lettere hverdagsfilosofisk betraktninger tonesatt tung tung rock i kryssningspunktet mellom Black Moon Circle og Black Debbath, med en touch Sunswitch. Førsteklasses go gammeldags norsk metal. Sjekk ut.

Sist ut i denne singelrunden er det ferske Oslobandet The Pink Eye And Grave Danger. De slipper på mandag sin nye singel «Expensive Milk». En låt som tar opp i seg inspirasjon fra Nirvana og Queens Of The Stone Age, i en rå mix av testosteron og utbrytertakter. Det svir av instrumentene i denne herlige hardrock låta. Denne singelen blir tett etterfulgt av «Deep Breath» nøyaktig en uke senere.

Trioen er i egne ord «...produktive JA-mennesker som tilstreber å spille live ofte og slippe jevnlig musikk.». Følger de opp den lovende melkesinglen er det all grunn til å tro at vi får høre mer fra den kanten. Bandet vil også poengtere at de «...er per dags dato ikke tilknyttet noe plateselskap eller bookingselskap og er interessert i å bli det. TPEAGD er også spillesugne og klare for eventuelle supportmuligheter og konserter.». Da er det bare å håpe de gjør konsert i ditt nabolag...snarest mulig.

Kanaan ut på tur

 

Nasjonalbiblioteket ærer svartmetal

Førstkommende lørdag, 15 april, er det to foredrag på Nasjonalbiblioteket i Oslo, som burde interessere langt flere enn «menigheten».

Festtalen står forfatter, journalist og vokalist Harald Fossberg for. Han har fulgt det norske svartmetalmiljøet siden starten og har blant annet skrevet boka «Nyanser av svart – historien om norsk Black Metal.»

Kjetil Manheim (Myhem), Filosof Helge Kaasin, Nazneen Khan-Østrem kommentator i Aftenposten vil de se på koblingen mellom tidsånd, historie og musikken under tittelen "Tiåret da det svartna". Hvorfor traff svartmetalen unge så hardt, og hvilken ide lå bak den særegne norske svartmetalen? Ordstyrer er musikkjournalist og redaktør Audun Vinger.

PS begge er gratis men du må gå inn på arrangement linkene og få din billett.

Utstillingen «Dårlig stemning. Lyden av følelser i norsk svartmetall» henger helt til 16. september 2023, også den er gratis, men her trenger du ingen billett.

The Cut reutgivelse og remix med mere

På førstkommende fredag gis det ut to nye The Cut album! Det vil si det ene er en reutgivelse av debutalbumet, som nå kommer med bonus LP med rariteter. Begge på farget vinyl. I tillegg kommer det et remixalbum.

Det hele tyvstarter i morgen med at Polardegos sin remix av The Cut låta « Supernatural Conspiracy», som i Polardegos versjonen heter «Konspirasjon (Supernatural Conspiracy remix)», slippes. Forfatter Torgrim Eggens gamle band blir kuttet opp og satt sammen igjen av samplepunkerne Polardegos, med Jørgen «Joddski» Nordeng og Hánná Rein (Biru Baby) i front. Bandet som har herjet Norge siden 2020.

I den forbindelse melder Eggen at «Konspirasjon» er «...et produkt av fatlagring og fem tiår med musikalsk innovasjon. 1981 var en kanonårgang i Bordeaux, og konspirasjonsteorier er heller ikke blitt mindre hotte med åra. Låta er å få på albumet «Some Like It Cut».» Et album som inneholder åtte remixer i tillegg til Polardego sitt bidrag. 

Begge albumene gis ut av platebutikken Big Dipper i Oslo, der det vil bli markert med Joddski som «ordstyrer» og utvalgte medlemmer fra The Cut. De stiller sine penner til disposisjon for de som ønsker å få platene signert. Mer info på eventen. Absolutt verdt å få med seg.

Greg Pope – It Goes Without Saying (LP anm.)

Pica Disc er tilbake. Bare det er nok til et gigantisk kryss i taket og noen amen (selv for en hedning). Plateselskapet til Lasse Marhaug har hatt en pinefull pause på 4 lange år, men nå er det bare å åpne bankkontoen igjen og kjøpe det som kommer, for selskapet har ikke gitt ut en eneste betydningsløs utgivelse.

Mye rart for folk flest og indrefilet for de med åpne ører innebygd i hodet. Slik er også Greg Pope sitt debut album «It Goes Without Saying». En mini LP med tre komposisjoner som tilsammen klokker inn på ca 25 minutter. Uansett her får selv den mest kresne lytter en stimulerende reise i Popes eksperimenteringer. Det er nok ikke alt for lett tilgjengelig musikk, «Men er'e eksperimentelt 'a?», ja det er definitivt eksperimentelt. Selv Ivar Rustes hevn ville vært enig i det.

Pope er opprinnelig fra England, men nå bosatt i Norge. Han har arbeidet med film, teater, kunst (skulptør og fotograf) og nå lyd. En tusenkunstner som viser vei med tre svært forskjellige verk som alle er eksperimenterende. Han søker nye veier å lage musikk for en engere krets av oss som elsker å gå på ekspedisjoner i ukjent terreng uten kart og kompass. For oss som søker opplevelser utenfor allfarvei, men innenfor rekkevidde.

Tittelsporet er platens lengste med godt over 12 minutter. Basis er hjemmelagde glassperkusjon koblet til kontaktmikrofoner i tillegg til Popes stemme. Det er også tape/cut-ups i mixen. Rytmisk og likefullt improvisert. Vokalen kan assosieres med Willam Burroughs album «Nothing Here Now But The Recordings». Hverdagspoesi som utfyller inntrykket uten å sementere det i en stereotype. Et nydelig stykke musikk som kan være en utmerket inngangsport til nyskapende eksperimentell musikk med referanse tilbake til John Cage, Ron Geesin og tidlig Einstürzende Neubauten, samt Z`EV i rolige øyeblikk. Dette hører like mye inne i en tradisjon som blomstret etter pønkens første bølge hadde lagt seg i Europa og søken etter nytt land å erobre ble ledetråden.

Etter å ha snudd vinylen (eller latt filene fly av gårde) så kommer «Shot Film». En om mulig nesten motsatt stykke musikk. En skulpturell komposisjon skapt ved at kunstneren har skutt hull i en 35 mm filmrull og deretter spilt den av i en projektor. Kan til forveksling høres ut som en vinyl med støv, statisk elektristet, fettmerker etter fingre og små hakk i skjønn forening. At Pope er filmskaper og skulptør gjør dermed veien kort til å kombinere dette med musikk. Forstår hans ønske om å ta den med her men den skiller seg såpass ut fra de to andre komposisjonene at den blir litt malplassert, ut fra en skarve anmelders synspunkt.

Siste kutt heter «Dipping The Bell». Her får Greg Pope hjelp av klokkenist Laura Marie Rueslåtten i tillegg til at han selv trakterer field recordings og handbells. Bølgeskvulpene strømmer på og ut fra lyden kan man konkludere med at en båt har passert, og hvordan bølgenes skvulp roer seg. Kombinasjonen av naturlyder og behersket instrumentering er meditativ og burde vært pensum i enhver stressmestring.

Alt i alt nok en knallsterk og viktig utgivelse fra Pica Disc. Kjøp vinylen eller filene fra selskapet og støtt opp om det sterke eksperimenterende musikkmiljøet, som med denne utgivelsen har fått nok en artist å skrive seg bak øret. 

PS. Vinylen kommer kun i 200 eksemplarer! Alle med signert kunstverk og innleggsark med liner notes. 

El/NeUe - Immer (album anm.)

10. mars i år, slapp duoen EL/NeUe albumet «Immer». Det er oppfølgeren til «Krank» som verden fikk servert for to år siden. Årets album er kokt ned til setningen «Her er 10 sanger om alltid, aldri, uvitenhet, og den stakkars poeten William McGonagall» i presseskrivet. Etter å ha hørt albumet gang på gang finner man fort ut at følger man språkdrakten stemmer det. Tema som behandles med stor dyktighet, og troverdighet.

Musikken derimot høres ut som en herlig blanding av White Lord Jesus og tidlig Finn Coren, med Røyksopp og Apoptygma berzerk i kulissene, uten å miste sitt eget særegne stempel på det hele. Dette er uten tvil EL/NeUe på sitt beste, og det er fengende nok til at man sitter igjen med abstinenser når platen slutter å gi lyd. Eneste kur er å spille den på nytt (og nytt og....). Albumet er kort fortalt en verdig oppfølger til «Krank».

Ida By Johnson og Liv Anna Hagen bidrar med vokal på hhv to og en låt, noe som er med på å bryte opp vokallyden og tilføre albumet en ny energi. Tidvis kan det minne litt om Sonisk blodbad i sine mest harmoniske hjørner. Ett utrolig vakkert elektronisk lydbilde med en følsom vokal som setter prikken over den akk så berømte ien. Slitt metafor, men hvordan skal man beskrive noe så fengende flott uten å ty til det som ligger nærmest i hjernebarken?

Vi kalte «Krank» en kommende klassiker, spørs om ikke «Immer» bør allerede kalles klassiker? I hvert fall for de av oss som har hatt gleden av å fordype seg i EL/NeUes univers. Dette er rett og slett noe av det vakreste og mest fengende som er gjort på det elektroniske popfeltet i Norge. Variert men hele tiden med en gjenkjennelig rød tråd. Mesterlig godt pophåndverk er dette.

«Immer» er sluppet på CD (obs kun i 100 eksemplarer!), samt på alle relevante strømmetjenester (hvorfor ikke på alle?). Sjekk det ut NÅ. Det fortjener du. PS. På CD utgaven får man også med låten «Et hvilested» i en nyinnspilling fra 2022! Den ble første gang utgitt på EL sin debut singel i 1987. Nå i oppdatert tapning. Selv om det er en tilbakeskuelse er den et verdig punktum på «Immer»,

Fredrik Bakkemo – Onward. These Words Still Pray (bok anmeldelse)

De fleste av oss litt over middels interesserte har vel fått med seg Norske Albumklassikere serien (som CD, vinyl og/eller bok). Selve albumene er uhyre viktig å få gjenutgitt og i noen få tilfeller gitt ut for første gang. Mange vil nok være enig i at bokserien er muligens hakket viktigere. Her får man historien(e) mellom to permer, smakfullt satt opp i pocketbokstørrelse og omslag.

I sistnevnte serie finner vi Fredrik Bakkemo sin bok om straight edge bandet Onward fra Oslo, med fokus på deres album «These Words Still Pray» (vel det er vel egentlig snakk om en 12" EP eller muligens et mini album). I god gammel straight edge fanzinestil skriver forfatteren seg inn i handlingen med største selvfølge. Man skal ikke ha lest mange xXx ziner før man kjenner stilen. Fortelleren er nesten like viktig som budskapet, så også her. Det gjør at boken skiller seg fra de fleste bøkene i serien, kanskje utenom den om Life...But How To Live It? sitt selvtitulerte debutalbum.

Bakkemo har gjort en særdeles vellykket jobb med denne boken, som vel er den første boken i Norge som omhandler straight edge miljøet? Vi følger miljøet rundt bandet nesten like mye som bandet. Øvingslokalet er like viktig som konsertene og turneene. Når de gjorde sine første spillejobber og når de framførte låtene på plata for første gang. Alt herlig krydret med sitater og utdrag fra ziner og andre troverdige kilder.

Det som står igjen etter å ha lest boken er dets sterke troverdighet. Man får følelsen av å ha vært en del av miljøet. Man lever seg fort inn i det og kjenner på de omtaltes frustrasjon, glede og ømme muskler av å lempe utstyr osv. En bok som gir et glimt inn i en subkultur under hardcore pønken som i alt for stor grad har gått udokumentert. Nå har Bakkemo lagt første murstein i grunnmuren. Venter i spenning på andre bøker som kan fokusere på andre straight edge miljøer og band i Norge. For dette er en viktig subkultur, som mange kan lære mye av.

Årets (og den siste) Nødutgangfestivalen starter i dag

Alle eventyr har sin slutt, også dette. Årets Nødutgangfestival er den siste!

I 2005 satt to personer på fest og fabulerte om å få tyske Faust til Bodø. Så tenkt så gjort. Det vil si det var ingen som var naturlig å spørre om å få de til byen. Det ville selvsagt koste penger og organisering. Så hva gjør man da når en festlig ide skal realiseres? I dette tilfellet startet det med et spørsmål til Faust, man var sikker på skulle bli Nein leider. Svaret var derimot ja bitte. En umiddelbar gledesrus ble raskt til hva faen gjør man nå?

Scenen etter Faust konserten 2006-07-01

Å søke penger til en konsert med et tysk band i Bodø ville være enda mer utopisk enn et ja bitte. Så veien derifra til å starte musikkforening-en Klubb Nødutgang var kort. Det skjedde første uken i desember 2005 og hadde som formål å «....jobbe ut fra avantgardistiske idealer: flytte grenser for hva som er aksepterte normer innenfor kunst og kultur.” i følge det første presseoppslaget (som kom på Ballade, ikke i lokalpressen). Deretter så man på mulighetene for å realisere konserten. Lang historie kort, det måtte bli en festival. Så tenkt så gjort. Det ble bestemt allerede i første styremøte i desember 2005 og artister som Lasse Marhaug, Hide unas og selvsagt nevnte Faust, var allerede klare. Lasse omtaler denne konserten i Bodø som at det var "...som at jeg endelig skulle få spille hjemme", i en kommende bok om hans Alive album (som inkluderer et utdrag fra hans konsert i 2006). Han er fra Steigen og hadde aldri gjort konsert nærmere sine røtter enn dette. 

Ved St. Hans tider 2006 så den første Nødutgangfestivalen dagens lys. Her var det mange lokale artister, blant annet kom Psykisk tortur tilbake igjen etter en pause på over 20 år. Dette med å få lite aktive artister/reunion konserter ble etter hvert en svært sentral tanke. Således skulle Tangle Edge gjøre sin første konsert på over 10 år og Nødutgangfestivalen fikk børstet støvet og sprøytet ny vitalitet inn i Famlende forsøk, for å nevne noen få. Dette med å vise røtter og blande de med nåtidsartister har vært en sentral ide fra dag en. I den ånden viste man dokumenterfilmen Nor Noise første året, som en slags introduksjon til hva man så for seg ville skje framover.

Etter snart 15 festivaler er det mange historier som kunne blitt fortalt. Bare håpe noen tar jobben og lager en bok om denne festivalen som på sin måte har vært med på å bygge opp avant garde miljøet i Norge på siden av de mer etablerte institusjoner. En murstein av mange i et bygg som på langt nær er ferdig bygd. Således er det dypt tragisk at akkurat denne festivalen opphører etter helgens to dager. Ny musikk har endelig etablert seg i byen og Nordland MusikkFest Uke har enkelte avant garde artister, men det blir ikke det samme som denne festivalen som har vært en så stor inspirasjon og springbrett for lokale artister så vell som et møtested for tilreisende og lokale publikum og utøvere.

I ettertid kan man mimre på at man fløy inn KKNull fra Tokyo for en times opptreden og satte han på flyet tilbake til Japan dagen derpå, og fikk Faust til å komme eksklusivt for Bodø i 2006. Likeledes er den eneste konserten GX Jupitter Larsen & The Haters har gjort i Norge, selvsagt på Nødutgangfestivalen (forøvrig deres 100 konsert i Europa!). Dette med å få store navn i sjangerne eksklusivt til festivalen har nok vært en medvirkende årsak til at man har bygd seg opp til den institusjonen festivalen har blitt.

Kort fortalt, i dag starter første dag av den siste Nødutgangfestivalen. Din tilstedeværelse er påkrevd. Dørene åpner 20:00. Bli der da!

De som opptrer i dag er;

Tore Honoré Bøe / Large Unit / Maja Ratkje & Stian Westerhus / Ars Dada / Blaakraft / La Casa Fantom / DJ Uteq

Og i morgen til samme tid;

Faust / Møster! / Negative Øhio / BLANDHOEL / King Lamus / Cikada Duo / Draug Media / DJ Uteq

Munch - Tree (reutgivelse, album anm.)

Med Munchs tredje album (hvis vi ser bort fra noen kassettutgivelser som kom i forsvinnende små opplag), som fikk tittelen Tree, merket man at bandet manglet den helheten de to første albumene hadde. Dette albumet viste et band som for første gang lette etter en helhet eller utgangspunkt for nye ekspedisjoner i lyd landskaper. Låtene var knallsterke, men de spriker mer enn før. Det vil si hvis man deler opp CD albumet i to vinyler høres dette ut som to helhetlige album som står som fjellstøtte pæler i norsk musikkliv. Men så inneholder Tree noen av Munchs mest fengende og særegne låter. Hvem kan vel la være å synge med på en låt som Addicted eller Guilt?

Når Addicted smeller til står tiden stille og den Jah Wobble inspirerte bassen til Solbakken får enhver med ett fnugg av interesse for rock til å bli addicted der og da. Resten av bandet slenger seg med og skaper rock verden kapt har opplevd. De nevnte selv Young Gods som inspirasjonskilde i et intervju. Ja de kan absolutt stå som inspirasjon i lag med tidlig PiL, Chrome og muligens en touch av Bauhaus. Uansett er dette Munch solid forankret i sitt eget univers, noe som kommer klart frem her.

De seks låtene på blå vinyl (side A+B) består av låter der det eksperimentelle kommer i bakgrunnen og det mer konsentrerte og kraftfulle Munch får vise at de var Norges beste band på den tiden. Låter som er en naturlig progresjon Så har låtene tålt tidens tann? Definitivt. Selv den dag i dag er dette et friskt pust i en litt stagnert norsk platebransje. Det som er av interesse er det som skjer på utsiden av den etablerte bransjen (da som nå).

Den røde platen er mer eksperimenterende og søkende etter nye lydlandskaper å etablere. Utviklingen på vei videre var virkelig startet. Side C starter med noe som høres ut som en sjark som dorger på speilblank sjy. Fugler skråler og kvitrer og man vet at dette er noe helt annet. Den glir over i Red Star, som åpner som ett soundtrack til en skrekkfilm. Mørket senker seg for alvor og dommedag nærmer seg. Den igjen etterfølges av to korte lydkulisser som omgir låten Chaingang. Side D derimot er en tett over 20 minutter lang sak som heter Black Star. Her kommer bandets kvaliteter til sin rett, da den er en jam aktig sak som er en perfekt avslutning på ett fantastisk album (selv den dag i dag). Tidvis minimalistisk, søkende og nok en gang i et mørkt hjørne. Avsluttes med opphengt rille!

Nå 31 år senere kommer den på vinyl for første gang (tidligere kun utgitt på CD). Vi snakker her om en suverent nydelig innpakning, med full kreditliste og informasjon om innspillingene (noe man ikke fikk på CD utgaven). I tillegg er denne blitt en dobbel LP der den ene er på gjennomsiktig blå vinyl og den andre på gjennomsiktig rød vinyl, alt i 300 eksemplarer i nydelig utbrettcover. Levert av T-Time Vinyl Plant. Alt av lyd remastret mesterlig av tangentmusikeren Lars Årdal. Bare masteringen i seg selv burde være nok til at folk kjøpte denne øyeblikkelig. Ekstra kunstnerisk visuelle bidrag i forhold til CD utgaven er gjort av gitaristen (og kunstner) Alf Solbakken. Resten av bandet besto av Rune Bergstø (bass) Ivar Mykland (vokal) og Rich Nordskog (trommer).

Takk til trioen Etch Wear, Hærverk industrier og T23 for at denne er reutgitt. Kjøper du ikke denne nå, vil du angre i morgen. Dette er pensum for alle som liker musikk bortenfor VG listen, men innenfor rekkevidde.  

Negative Øhio - Welcome to Cuddle Country, Pardner! (album anm.)

I dag slipper det norsk/amerikanske bandet Negative Øhio ut fire album, Welcome to Cuddle Country, Pardner! blir deres tredje fysiske album. Albumet gis også ut digitalt. Det fysiske albumet er delt opp i to mapper som heter Bedside A og Bedside B, der A inneholder stort sett Avant-Garde Metal bangers, mens B stort sett er freeform eksperimental jams. Eksperimentelt er definitiv gjennomgangstonen i denne utgivelsen. Bredden på utrykkene er bemerkelsesverdig stor. Til tross for, eller på grunn av dette, så fungerer det svært bra. Albumet er en reise i den musikalske ytterkant, der det interessante er å finne balansen.

Hver Bedside har 13 låter hver. Av de 26 låtene så er det ikke lett å finne en rød tråd igjennom materialet ved første lytting. På Bedside A flyr tankene mot at dette hadde passet som hånd i hanske som oppvarming for Mike Pattons Tomahawk prosjekt eller Fantômas og i samme verden finner vi også fantastiske Igorrr. I noen rolige pustehull kan man også skimte et par Primus inspirasjoner og en touch av Slayer bak i lydbildet. Definitivt ekstrem-metal men av den sorten som er Easy Listening for the Hard of Hearing. MEN de er hele tiden Negative øhio og ingen andre enn seg selv. Deres særegenhet er den røde tråden. Liker man referanseartistene vil man 110% garantert elske dette albumet.

Bedside B er ikke like hard som Bedside A, men også her blir man imponert over variasjonene i uttrykkene og den teknisk dyktigheten i framføring, komponering og produsering. «AFirefly is the Opposite of a Waterfall» er et eksempel på hvor vakkert det kan låte. Dette er noe The Durutti Column kunne gjort i sine mest drømmende stunder. Andre låter får tankene til å fly mot Prince sitt jazz-funk prosjekt Madhouse, bare at her møtes man av en mer støyende utgave. En tidlig utgave av Fläskkvartetten kommer også i tenkene. Negative Øhio kombinerer mange ulike referanser i et helt unik uttrykk.

Flere av låtene er sluppet som singler tidligere, og her må deres «now we must continue the exciting adventure of politics.» trekkes fram. Dette er et sylskarpt lyskespark til noen ytterst tvilsomme politikere og «bedrevitere» som har fått henge ut transpersoner blant annet i statskanalen i beste sendetid. Her viser de at de behersker å lage fengende flott musikk med tekster full av mot og mening. Låter som allerede betyr noe for svært mange, og som alene gir albumet en stor og viktig verdi. Låtene krydres med egen vokal og med film referanser og bruddstykker fra reklame og annet. Her samples det flittig, men det settes også inn i en større sammenheng som viser at de behersker også dette fortreffelig. På toppen av alt stikker det fram en lettere surrealistisk humor. 

Kjøper man albumet på en strømmetjeneste eller på deres Bandcamp får man virkelig valuta for pengene. Dette er stor kunst rett og slett! Kjøper man Welcome to Cuddle Country, Pardner! i fysisk form, får man en minnepenn i eske med håndtegnet illustrasjon! Innpakningen er betegnende for hele prosjektet, det er fylt av kontraster. Den framstår søt og litt naivistisk, mens musikken er alt annet enn det. På det fysiske albumet får man i tillegg en ekstra mappe fylt opp med bonusmateriale. En liten skattekiste av videoer, bonuslåter, tekstark, malebok(!), multitracks, kunst, desktopp bakgrunner osv. Kreativiteten og kontrastene er deres sterkeste våpen, og på dette albumet viser de til fulle at de vet og bruke disse til det beste for alle som liker litt utfordrende musikk. Minnepennutgaven er kun i 50 nummererte eksemplarer, mens fil utgaven på Bandcamp/Strømmetjenester er uten begrensninger i opplaget. Dette vil du ikke gå glipp av - løp og kjøp!

De spiller for øvrig sin neste konsert på Nødutgangfestivalen 1 oktober! 

En smakebit på hva man kan vente seg fra det nye albumet;

Strangerous – Chant (album anm)

I dag 16. September slipper Strangerous sitt tredje album, «Chant». Siden debutalbumet har hun gjort en rekke konserter. De fire verkene som presenteres her, er på ca. 20 min. hver. For de som er kjent med Strangerous vil de kjenne igjen stilen, selv om at det er et mer modent og komplisert lydbilde vi får høre denne gangen. Har du ikke hørt Strangerous før er det på tide å gjøre noe med det.

Nora Elise Stemland er opprinnelig fra Bodø, men har base i Trondheim nå. Der lager hun lydlandskaper som er både vakre og mørke. Hun har blant annet blitt sammenlignet med en artist som Puce Mary! Selv om hun blir sammenlignet med en så sentral artist, har Strangerous definitivt sin egen måte å framføre og komponere sin musikk på. Et uttrykk som kommer til ved eksperimentel improvisasjon med røtter i samtidsmusikk, jazz og støy. Med sin bakgrunn i alt fra metalband til korsang har hun et bredt og mangfoldig grunnlag å spille på, og la seg inspirere av. Noe av dette kan man skimte i hennes komposisjoner. Dette albumet viser definitivt Strangerous på sitt beste.

Albumet åpner vakkert og minimalistisk av en spilledåse som leder tankene til en psykologisk skrekkfilm eller en episode av Twin Peaks. Rumlende lyd kommer sakte inn og forsterker stemningen mens spilledåsen sakte blir delt opp og deretter spist opp av mørke skyer. Det er et mørkt lydlandskap som blir avdekket med lag på lag av lyder. Dette høres ganske industrielt ut, en plass mellom tidlig Einstürzende neubauten og en litt soft utgave av Jazkamer. Til tider høres det ut som man er i en fabrikk som er på sammenbruddets rand. Mot slutten kommer spilledåsen tilbake og runder stykket av på en perfekt måte. Må høres, da vil du også oppdage hvor vakkert dette er.

Neste komposisjon er albumets korteste på kun 18 minutter og noen sekunder. Det åpner litt avdempet med en slags rytme som går og går. Inn kommer det abstrakte lyder som bryter opp monotomien og bygger opp lydlandskapet. Etterhvert kommer også lyder som kan minne om hvalsang og vokalsamplinger som går i loop. Et for Strangerous, åpent lydbilde, som virkelig får vist frem kompleksiteten i verket. Mot slutten blir det mer støyende før det stopper brutalt og overraskende.

Over på CD #2, eller er man på digitale medier, neste verk. Den åpner med noe som kan høres ut som noen bruker visper på en cymbal med orkestermusikk langt nede i mixen så man hører at den er der men ikke hva det er. Oppå dette kommer rytmer og støy og kompleterer lydbildet. Etter hvert legges nye lag med samplede vokal innslag, der man skifter mellom dyp stemme og en lysere stemme som nesten høres ut som et barn. Hele tiden forandrer loopene seg sømløst og gjør at man aldri venner seg til stemningene. Musikken er perfekt til en skrekkfilm i Hellraiser serien eller på en David Cronenberg film. Musikk enhver skrekkfilmentusiast kommer til å elske.

Visual: Egil Ursin. Foto: Linn Stemland

Siste verk i denne kvartetten er en naturlig avslutning på albumet. Igjen får vi et åpent lydbilde som gir muligheter til å la forskjellige mer eller mindre industrielle looper spille seg opp mot hverandre. Den særegne romklangen gir det ekstra piffet som gjør dette til et meget hørevennlig verk. Oppå dette er en lyd som kan høres ut som smerteskrik, avspilt litt sakte så det får en ekstra mørk og dyster stemning. Denne stemningen forsterkes mot slutten og gjør dette verket til en perfekt avslutning på et vanvittig sterkt album. Dette er kvalitets-støy av ypperste klasse!

Alle stykkene er gjort live, på hhv Vriompeisfest, Blå, Oslo / Nødutgangfestivalen, Sinus, Bodø / Klubb kanin, Rotvoll kunstnerkollektiv, Trondheim og på Gummilyd, Union Scene, Drammen. Til sammen viser verkene en artist som behersker sitt utstyr og begeistrer med sitt lydgalleri.

Strangerous skriver i presseskrivet at; “Chants har gjennom tidene vært viktig for mennesker i rituelle sammenhenger og har virket som en samlende kraft. Verden er preget av uroligheter og klimakrise akkompagnert med en lydjungel som verden aldri tidligere har opplevd. På et plan kan man kanskje si at det er en trygghet i disse repetitive industrielle lydene vi omgir oss med - de blir som chants, da de blir en naturlig del av våre hverdagsritualer, på godt og vondt.” Dette bakteppet er med på å gi en ekstra dybde til verkene på Chant.

Albumet kommer både som en limited edition dobbel CDr i 50 eksemplarer i håndtrykt cover, designet og utført av artisten selv. CD-labelene har foto tatt av artisten. Designet på både cover og labeler står godt til musikken, og gir helhetsinntrykket en ekstra dybde. Vi snakker her om et kunstverk i seg selv, allerede før man har hørt på musikken. Det fysiske albumet kan kjøpes direkte fra artistens Bandcamp eller via en beskjed på messenger eller på Instagram. I tillegg gir Draug media denne ut digitalt på alt av strømmetjenester og på sin Bandcamp. Det fysiske albumet kan også kjøpes via dem. Nå vet du hva du må gjøre; løp og kjøp!

Det gjøres oppmerksom på at Nora Elise Stemland er i redaksjonen til Musikk fra Norge.

Gratulerer Inferno og RadiOrakel

Thule – Natt av Jacob Holm-Lupo (bok anm.)

I serien Norske albumklassikere finner man både CD og vinylutgivelser, men kanskje like viktig, en bokserie også. I sistnevnte kommer Jacob Holm-Lupo (White Willow mm) med en bok om andre albumet til Honningsvåg bandet Thule. Vi snakker om «Natt» (Noen vil påstå det var deres tredje album, noe som stemmer for så vidt, men andre som Thule, første kom som Ultima thule og er nylig reutgitt i CD serien).

For de som ikke er familiære med hvem Thule er, så er det et progrelatert band fra den forblåste Finnmarkskysten. I sin musikk skildrer de både vær og vind og ikke minst historier fra når landsdelen ble bebodd og hvordan det er å bo der den dag i dag. Deres unike evne til å formidle elementene som utgjør deres liv der oppe er nok hemmeligheten til deres fanatiske fanskare, der mesteparten bor i utlandet og knapt forstår norsk.

At dette er forfatterens favorittalbum kommer fram allerede i introduksjonen. En klargjøring som nok er på sin plass, da han tidvis glir over i noe som kan minne om en hyllest. Spesielt kommer dette fram i kapitlet «Natt – sang for sang» der han inngående analyserer låt for låt. Det med en musikers innsikt og forståelse som kan bli vel teknisk for en ren lytter som ikke er familiær med en utøvers inngående beskrivelser av teknikk og utstyrspark. Men også de vil la seg skylle med i beskrivelsen og vil forstå det skrevne ord bedre ved å lytte til albumet mens man leser.

Til tross for at det enkelte steder blir muligens vel teknisk har Holm-Lupo klart å holde en forholdsvis nøktern tone, uten å gå på akkord med hva innholdet skal være. Denne boken er og blir en hyllest av et av de mektigste album som er utkommet i Norge. Boken er krydret med anekdoter og utdrag fra intervjuer med både medvirkende og innflytelsesrike fans. 

Noe som gir boken en ekstra dimensjon er hvilken betydning Thule, og muligens albumet «Natt» spesielt, har hatt for norsk black metal. Kristoffer Rygg (Ulver mm.) beskriver sitt møte med albumet som et av de første han kjøpte i Øystein Aarseth (Mayhem) sin legendariske platebutikk Helvete (der Neseblod er i dag i Schweigaards gate i Oslo) samme året Helvete åpnet sine dører. Slike gløtt inn i historien er krydret som gjør denne boken særdeles leservennlig, og selv for en fan helt fra første utgivelse («I lovens navn») så byr denne boken på nytt. Så liker man prog eller elsker Thule er denne boken obligatorisk.

Maja S.K. Ratkje – Danse macabre (album anm.) + Maja S.K. Ratkje & Bjørn Hatterud - Focus Foucault Foccacia / Malleus Maleficarum Maximum (EP anm.)

Vi starter med Maja S.K. Ratkje sin «Danse Macabre» utgivelse, som er en gjenutgivelse av en kassett som kom ut i 100 eksemplarer en mørk aften i februar 2010. Fra coveret på den utgivelsen kan man lese at opptaket er fra en fri improvisasjonskonsert på Podium i Oslo, 16. Juni, 2009. Konserten ble tatt opp der og da av Kjetil Hanssen og utgivelsen produsert av Petter Flaten Eilertsen og utgitt på de to sistnevntes kassettselskap Kassettkultur. Lasse Marhaug laget coveret (som også er brukt på reutgivelsen) og mastret denne.

Kassettens to sider utgjør de to komposisjonene på denne CD og digitalutgivelsen på Sanntidsmusikk (Som er Eilertsens selskap). Begge klokker inn på ca 18 minutter og må høres etter hverandre for å få en helhetsfølelse av verket. Første del er mer rytmisk preget med flere vokalinnslag og med mer minimalistisk tilnærming. Denne delen er klart mer eksperimenterende og legger på mange måter grunnlaget for del to. 

På andre del får vi korte innslag av noe som ligger nært opp til dronestøy, som utgjør en mer kompakt komposisjon. Hun bygger opp temaer og glir over i nye temaer på en kontrollert og sømløs måte. En teknisk øvelse som virkelig er krevende, og som Ratkje behersker til det fulle. Det oser av kreativitet og samtidig en klar linje i verket. Det er heldigvis ikke noe som er fremført for å vise sin tekniske dyktighet. Nei dette er basert på en faglighet få er forunt, og verket viser en kunstner i sitt ess. Det sluker lytteren og slipper ikke taket før avspillingen er fullbyrdet.

Musikken som serveres er nøye avbalansert og utgjør en harmonisk, likefullt støyende, flom av lyder som er balsam for øret. Dette er vakkert rett og slett, slik som kun støymusikk kan være. Er man ikke familiær med sjangeren er dette en perfekt døråpner inn i et univers av utøvere og stilretninger. Er man allerede inne i hva dette dreier seg om vil albumet være en selvfølgelighet i enhver samling.

«Focus Foucault Foccacia / Malleus Maleficarum Maximum» består av to tidligere singelkassetter som kun var tilgjengelig hvis du kjøpte begge i sin tid. Så at de nå er satt sammen til en EP er vel en naturlig ting sett i lys av hvordan de ble utgitt den gang da. Begge er med Maja S.K. Ratkje og Bjørn Hatterud (dvs som Solveig Kjelstrup & Maskinanlegg på de to første låtene og som Maja Ratkje & Björn Hatterud på de to siste). Disse to ble også utgitt av Kassettkultur i sin tid, som Ratkjes soloutgivelse over her. Begge hadde cover av Helene Rickhard og foto av Fin Serck-Hanssen.

Denne EPen følger på mange måter i sporet til «Danse macabre». Lyder ballanseres opp mot hverandre og stokkes om og med det skaper nye lyder, klanger og uttrykk. Der Ratkjes soloalbum kan bli litt droneaktig og tidvis minimalistisk, er EPen mer konsentrert og rett på sak. Her er jo tiden til rådighet kraftig redusert så her må man komme raskere fram til essensen i uttrykket. Dette er jo også studioarbeid så man har muligheten til å konsentrere seg om sluttresultatet på en helt annen måte enn f.eks. på Ratkjes live album.

Hatterud & Ratkje har samarbeidet flere ganger og som alltid finner de hverandre i det musikalske uttrykket på en fortreffelig måte. Man kan nærmest høre igjennom musikken hvordan de forsterker sine beste sider og dyrker fram ny musikk.

Der «Focus Foucault Foccacia» er en mer støyorientert utgivelse, er «Malleus Maleficarum Maximum» mer eksperimenterende og rytmisk og alldeles ikke støyende. Perkusjon og blåser(e) der førstnevnte legger grunnlaget og sistnevnte fyller ut lydbildet på side 1. Uttrykket har noe østensk over seg. En improvisasjon over folkemusikk fra Balkan muligens? Side 2 er mer lydcollageaktig og åpner med musikk avspilt på for lav hastighet med perkusjon og blåseinstrument som fyller ut lydbildet. Definitivt eksperimenterende, og kan minne om ting som f.eks. Guttorm Nordø gjorde med sitt Sosiale skuespill.

Albumet og EPen er ute på CDer og på Sanntidsmusikk sin Bandcamp som filer fra og med i dag (26. august). Løp og kjøp, det fortjener du.