Pica Disc er tilbake. Bare det er nok til et gigantisk kryss i taket og noen amen (selv for en hedning). Plateselskapet til Lasse Marhaug har hatt en pinefull pause på 4 lange år, men nå er det bare å åpne bankkontoen igjen og kjøpe det som kommer, for selskapet har ikke gitt ut en eneste betydningsløs utgivelse.
Pope er opprinnelig fra England, men nå bosatt i Norge. Han har arbeidet med film, teater, kunst (skulptør og fotograf) og nå lyd. En tusenkunstner som viser vei med tre svært forskjellige verk som alle er eksperimenterende. Han søker nye veier å lage musikk for en engere krets av oss som elsker å gå på ekspedisjoner i ukjent terreng uten kart og kompass. For oss som søker opplevelser utenfor allfarvei, men innenfor rekkevidde.
Tittelsporet er platens lengste med godt over 12 minutter. Basis er hjemmelagde glassperkusjon koblet til kontaktmikrofoner i tillegg til Popes stemme. Det er også tape/cut-ups i mixen. Rytmisk og likefullt improvisert. Vokalen kan assosieres med Willam Burroughs album «Nothing Here Now But The Recordings». Hverdagspoesi som utfyller inntrykket uten å sementere det i en stereotype. Et nydelig stykke musikk som kan være en utmerket inngangsport til nyskapende eksperimentell musikk med referanse tilbake til John Cage, Ron Geesin og tidlig Einstürzende Neubauten, samt Z`EV i rolige øyeblikk. Dette hører like mye inne i en tradisjon som blomstret etter pønkens første bølge hadde lagt seg i Europa og søken etter nytt land å erobre ble ledetråden.
Etter å ha snudd vinylen (eller latt filene fly av gårde) så kommer «Shot Film». En om mulig nesten motsatt stykke musikk. En skulpturell komposisjon skapt ved at kunstneren har skutt hull i en 35 mm filmrull og deretter spilt den av i en projektor. Kan til forveksling høres ut som en vinyl med støv, statisk elektristet, fettmerker etter fingre og små hakk i skjønn forening. At Pope er filmskaper og skulptør gjør dermed veien kort til å kombinere dette med musikk. Forstår hans ønske om å ta den med her men den skiller seg såpass ut fra de to andre komposisjonene at den blir litt malplassert, ut fra en skarve anmelders synspunkt.
Siste kutt heter «Dipping The Bell». Her får Greg Pope hjelp av klokkenist Laura Marie Rueslåtten i tillegg til at han selv trakterer field recordings og handbells. Bølgeskvulpene strømmer på og ut fra lyden kan man konkludere med at en båt har passert, og hvordan bølgenes skvulp roer seg. Kombinasjonen av naturlyder og behersket instrumentering er meditativ og burde vært pensum i enhver stressmestring.
Alt i alt nok en knallsterk og viktig utgivelse fra Pica Disc. Kjøp vinylen eller filene fra selskapet og støtt opp om det sterke eksperimenterende musikkmiljøet, som med denne utgivelsen har fått nok en artist å skrive seg bak øret.
PS. Vinylen kommer kun i 200 eksemplarer! Alle med signert kunstverk og innleggsark med liner notes.
