Lahestan kassettslipp, for hans tredje soloalbum

Er du i hovedstaden 17 april, så er Samvirkelaget Rosa Bøker stedet å være. Kassettrelease fra en av de mest spennende navnene innen elektronisk avant garde i Norge i disse dager. 

Lahestan er det persiske navnet på Polen, men i denne sammenheng mest kjent som soloprosjektet til Aleksander Haugen. Han er nok mest kjent for sin drone- og støyestetikk. Vi snakker her om musikk som kan nytes og drømme seg bort i.

Anledningen er altså det tredje soloalbumet fra han, men første i fysisk format. Tidligere utgitt musikk i flere sammenhenger, bl.a. to album i duo med FNS. Alle fem finner du her.

 

Ny podcast/radio

Boksen i kjelleren på Hausmania i Oslo, har nå ute første program på sin podcast/radio; Radio Boksen. Trykk på lenken og lytt. 

Hamarfestivalen 1981 – mot rus (bok anm.)

I år om noen måneder er det nøyaktig 45 år siden Hamarfestivalen 1981 – mot rus gikk av stabelen. For 10 år siden kom boka om festivalen ut. Sånt markeres med en jubileumsutgave i 300 nummererte eksemplarer. Den nye utgaven er i hovedsak basert på første utgaven, men inneholder i tillegg, i følge forlaget; «...noen nye historier som nå tåler dagens lys.». I tillegg til flere upubliserte bilder (til nå).

Festivalen er historien om hvorfor en av Nordens største rockefestival bare fikk ett forsøk. Av noen omtalt som The Great Rock´n Roll Swindle. Det er vel på mange måter en sannhet, men likefullt var det for en publikummer i hvertfall en dag som inneholdt både norske og internasjonale toppnavn.

Alt fra Tramteatret til Flax via både Jannicke og Veslefrikk fikk opptrådt. Og en rekke internasjonale navn fra Ebba grön til The Grandmothers. Boken er en reise igjennom lokalbyråkrati som motarbeidet festivalen, arrangører som gjorde «alle tabber» som det er mulig å komme opp med, underslag og ubetalte honorarer, folk som gikk inn uten å betale og væreguder som i likhet med byråkratiet gjorde sitt beste for å gjøre dette til norgeshistoriens great rock´n´roll Swindle.

Boken er smekkfull av bilder, avisomtaler, historier fra arrangører, artister og publikum. Band biografier skrevet av bandmedlemmer, rockehistorikere og andre skribenter, setlister og line-ups. Her er det mye rockehistorikk, dramatikk og mye facts på en gang. Kort sagt en bok enhver musikkelsker burde ha i bokhylla og ikke minst lese den 234 siders reise denne utgaven er.

Så kan man spørre seg, trenger man virkelig en ny utgave? Som nerd er det udiskutabelt at man må ha denne nye utvidete utgaven. Som normalt interessert i rytmisk musikk og spirende konsertarrangør bør man virkelig vurdere å kjøpe boka. For alle dere andre spørs det om ikke dette blir litt nerdete. Men opplaget på kun 300 eksemplarer har nå etter noen dager i handelen gått bra, så boken er nok utsolgt før jubileumsdagene i sommer inntrer. Løp å kjøp om du er mer enn middels interessert, med andre ord.

Kjøpes her.

Glasblume – City In Rain (album anm.)

Albumet "City In Rain", åpner med en liten kakofoni og brer seg utover i rommet. Tar over oppmerksomheten din og forlater deg ikke før siste tone er faded ut. De har en smartness i lydbildet som gjør at selv enkelte litt «billige» partier fremstår som solide påler, som holder på oppmerksomheten og nysgjerrigheten.

Det som først slår enn er lyden og hvordan de behersker den. Leker med den og mixer den i nyskapende uttrykk. De finner ikke opp dynamitten, men dette forsøket på det er bunnsolid nok til at albumet deres burde fenge manges oppmerksomhet. Dette er småeksperimentelt med hint mot pop og jazz uten å være helt der. De vandrer i lydlandskap som kunne ha vært Sgrow, Krøyt, Björk eller Anja Garbarek (i sistnevntes balong periode) verdig. Men missforstå ikke, dette er og blir Oslo bandet Glasblumes eget uttrykk.

Dette er en nesten 40 minutters reise i musikk for feinschmeckere. Det føles som en luksus og få musikken servert på sølvfat. Dekadent, men samtidig svært tilgjengelig og aldri kjedelig. Letter lytteren vekk fra omgivelsene og tilbyr en vektløs lydreise. Sjeldent vært vanskeligere å ikke trykke repeat når albumet er over, for bare å det en gang til.

Ved noen avspilte runder oppdager man mer nede i mixen og på det viset gror låtene. Alltid ett solid tegn på at her er en lytteropplevelse å forvente gang på gang. Eller som de presenterer seg selv som; «Glasblume oppsto ut av lengsel, kjærlighet og eksistensielle tanker i hver sin by. Skjøre som glass vandrer vi i byen på leting etter mening.» Den letingen har de sannelig lykkes i.

De oppsto i 2021 når Gard Fredrik Hvammen (Treverket, Avian Art og produsent) og Una Aurora S. Venås (Uniah) begynte å komponere låter i lag. På den tiden bodde de i Oslo og Bergen. Nå er de basert i hovedstaden og har fått med seg Martin Hjetland (Treverket), Odd Erlend Mikkelsen (Kryptograf, Datadyr) og produsent Iver Sandøy (Enslaved, Trinacria, mm). Med andre ord en meget rutinert og solid besetning som har sluttført dette albumet.

"City In Rain" slippes 20 mars. Da bør du være klar. Dagen før spiller de på Mir i Oslo og dagen etter plateslippet spiller de på Good Omens i Trondheim. Heldig er de som vet sin besøkelsestid, for disse kan fort bli the next big thing. Albumet kommer på vinyl, CD og strømmetjenester. 

Ivar Karlsen & Ivar Beddari sin nye video.

 

Tura Tapes

Nytt utgivelsesselskap, med nye utgivelser og ditto nye muligheter til å fordype seg i hva som skjer i undergrunnen i det Norske musikkliv. Denne gang er det Patrick Bjørsrud som står bak. Selskapet ble startet da han hadde flere harsh noise prosjekter og ditto innspillinger. I god DIY ånd var veien kort til å starte eget selskap.

Alle de tørste utgivelsene er CDr og kommer i DVD cover. Det er snakk om hele tre forskjellige prosjekter (se bildet for mer info om utgivelsene). I en pressemelding fra selskapet betegnes lyden av bidragene slik; «Something for the perverts, something for the gorehounds, and all for the harsh heads».

De tre første utgivelsene!

Nysgjerrig på hva som ligger bak etableringen har vi i sakens anledning vekslet noen ord med Bjørsrud, som kunne fortelle at han har veldig lyst til å holde det så undergrunn han kan. «Men jeg kommer til å promotere det på min allerede eksisterende (facebook, red. Anm.) konto som er platformen hvor jeg når mest av mine likesinnede harsh heads.» I samme åndedrag utelukker han ikke at det kommer en digital side for labelen, men ikke hold pusten. Ingenting er sikkert. «Jeg vil egentlig kun holde det til fysisk format, og null digital tilgjengelighet, så vi får se.»

At selskapet heter Tura Tapes og bare gir ut CDr forklarer han slik; «Foreløpig har jeg ikke en eneste tape planlagt. Spørs om det noen gang blir kassett utgivelse fra denne kanten. Hvert fall med dagens globale økonomi. Syns det er litt artig og dust å legge Tapes i navnet og aldri gi ut en eneste kassett. Liker å fucke med folk. Jeg hører de gamle hvite gubbene nå; «Du kan ikke kalle det Tura Tapes hvis du ikke skal gi ut noe kassetter.» Ordet tape er mer en mentalitet og slang enn noe annet»

CDR formatet i DVD pakning tilfredstiller skrekkfilm nerden i Bjørsrud og er etter hans mening det deiligste formatet for undergrunnen og DIY kultur. «Jeg elsker også dette format da det føles ut som tematikken kan dras lenger ut og jeg kan leke meg mer med cover design og layout; som er noe jeg elsker å gjøre. Støy og anti-musikk er den ultimate DIY pakka hvor du kan gjøre absolutt alt selv; Lyd, billedkunst og design. Og så må alt monteres selv på slutten. Og formatet ser jævlig ryddig og pent ut på hylla. Veldig reint. Og det gir mulighet til å inkludere plakater som er noe jeg kommer til å gjøre her og der. Det kommer til å bli mye fokus på egne prosjekter, men ikke utelukkende mine.»

De fleste som som starter støy label gjør det for å få ut sine egne ting, så også Patrick Bjørsrud. «Jeg har alt for mange ideer og prosjekter til at jeg har tålmodigheten til at andre labels skal plukke alt opp, så da får jeg bare lage min egen hub hvis ikke dauver alt jeg vil si med min støy. Det er en Meg Meg Meg label om du vil.» Siden han etter eget ord har «....sinnsykt mange egne utgivelser til allerede eksisterende prosjekter og nye og fremtidige klare til å gå.» Selv om labelen er mest for han opplyser han at «....jeg kommer også til å ha en stødig flyt med utgivelser fra venner og familie i støyen. Det blir Harsh Noise, Harsh Noise Wall, og annen anti-musikk. Har blandt annet noen Goregrind utgivelser klare for fysisk format om 3-4 måneder. Men det blir ikke ofte. Holder det så urytmisk som overhode mulig. Støy med rytme kan ikke kalles støy. Da har du missa plottet helt. Så det skal holdes så rent det bare kan. Dette er for harsh heads.» Ingen kompromiss, som er luksusen med å ha egen label. 100% frihet til å følge eget hode ut i undergrunnen. Det er den veien Bjørsrud har staket opp for seg og sin label.

Da er det bare å ønske lykke til og følge med på hva som kommer av utgivelser fra den kanten. Til slutt må det nevnes at dette er wall of noise. Ingen rytmer, ingen kompromisser, bare en vegg av støy på CDr i DVD cover. Vakrere kan det vel ikke gjøres?

Karlsøy prestegaard – Basement Tapes (album anm.)

Når man snakker om kultlegender i Norsk rock er Karlsøy prestegaard en av diamantene. En uslepen diamant, heldigvis. Bandets litt rufsete rock er en blanding av hva Raga rockers ble og Neil Young er på sitt tøffeste. Men mest av alt, Karlsøy prestegaard står som en påle på egne ben. Solid i sitt uttrykk både i musikken og på sine meningers mot.

De ble startet i 1979 på Karlsøy i Troms, hvor bandets vokalist og gitarist Stein J. Ellysef Olsen bosatte seg i prestegården. Siden da har de gledet folket. Mest igjennom stålsikre stikk med noen konserter der de har satt skapet på plass. De debuterte på vinyl med singelen "Shanty/ Khomeini" i 1981. Tittellåten var en klar avstandtagende til de religøse lederne i Iran. Året etter kom debutalbumet "Dyret(666)" hvor de blant annet sparket mot både politiet og Israels folkemord. Albumet er forlengst blitt legendarisk og er i dag en norsk rockklassiker. Det har senere blitt re-utgitt på både kassett, CD og vinyl.

Bandet har med jevnlige konserter skaffet seg en stor fanskare. Noe prisene på deres første vinyler gir gjenklang av på samlermarkedet. Bandet har fra 90-tallet av vært flere ganger i studio, men det har frem til nå kun resultert i singelen "Barn av lyset/ Sett han fri" (1990) og soundtrack minialbumet "Karlsøya - Mellom Geiter, Rock & Mohammed" (1994). 32 år senere kommer endelig et nytt album! De har absolutt ikke forhastet seg. Og takk for det for det nye albumet viser et band som bekrefter det fansen vet så godt fra før av, dette er fengende flott håndtverk på sitt beste.

Det nye albumet ble opprinnelig innspilt for 20 år siden! Opptakene ble aldri mikset ferdig den gang og glemt i kjelleren (derav albumtittel). Tapene ble funnet igjen i 2025 og bandet ble overrasket hvor tøft det låt - og bestemte seg for at de måtte gis ut!. Takk og pris har Fucking North Pole Records fått jobben og fullført den uklanderlig. 6 februar 2026, kom den endelig og da på hvit vinyl (og digitalt).

Riffrocken fyller rommet og lyden er luftig nok til å gi låtene den friheten de trenger. Konsertfavoritter som "Tro, håp og kjærlighet", "BMP" og "Kom inn" er nå endelig utgitt offisielt. Helt vannvittig at de har så knallsterke låter på lager og aldri gitt de ut før nå (og de har nok til å gi ut nytt album også). Desto større glede over at de endelig er utgitt. Albumet er helt klart et meget solid rock album der de blander inn både ska og tango takter! Og det høres ut som verdens mest naturlige ting å gjøre. Likeledes at de har tatt med en ny og tøffere og hardere versjon av klassikeren "Lovmann" fra debutalbumet. Dette kan fort bli årets beste rockalbum fra Norge.

Omslagsbildet viser et maleri av brannen som la prestegården i ruiner i 2018. Maleriets tittel er «Brannen» og ble malt av Karolina Monika Miszkzuk i 2023.