søndag, juni 05, 2022

torsdag, juni 02, 2022

Curse of Iris – Hex // Reprisal (EP anm.)

Curse of Iris startet i 2019 å spille inn denne EPen (!!). Nå kommer den endelig. Det har blitt en meget kraftig og veloverveid EP. Denne platen må da være en perfekt døråpner hvis de vil ha en platekontrakt. Hvis ikke stå på og følg deres egen vei, for dere bør finne en vei ut av obskuriteten og inn i bevisstheten til de som booker metal her i landet. Dette er svært oppløftende.

Platen er tydelig trygt plassert innen djent segmentet, samt følere ut mot både progmetal og goth. Låtene er intrikat bygd opp og er meget godt gjennomarbeidet. Dette er rett og slett håndtverksmessig meget godt gjort. For å være ett relativt fersk band må man bare klappe i hendene og headbange på samme tid. Vi trenger slike friske pust.

Selv om bandet ikke finner opp kruttet på nytt leverer de ett meget godt forsøk på det. Spesielt den siste låten fester seg umiddelbart og får repeatknappen til å få kjørt seg alvorlig. Progmetal/djent med gothmetal og folkmetal elementa, veldig Spiritbox og Destiny Potato. Fin bruk av synth, veldig episk følelse over hele sangen. Helt klart høydepunktet på denne EPen. En låt som som kombiner deres sterkeste punkter og viser virkelig potensialet til bandet.

Nest siste låt er en ballade! Er litt overraskende men den bryter fint opp i de andre låtene da de er hardere og har ett helt annet mål. Litt merkelig å ha en såpass soft sang på en EP istedenfor et album, men den passer godt inn, og vokser for hver spilling.

Veldig godt fremført av alle medlemmene, dette kombinert med god produksjon og mixing. Sangene føltes noen ganger ørlite ufokuserte ut, noe som er vanlig for progmetal band i starten. Alt i alt en veldig bra første utgivelse som burde gi dem suksess i utlandet, og her hjemme på berget. Mer mer mer. Venter i spenning på debutalbumet, ikke bruk for mange år på det, please.

EPen slippes løs på verden 3 juni 2022.

Stor takk til Nightmare Lyre for hjelp til anmeldelsen. 

fredag, mai 06, 2022

Pink Dirt – Stakkars rike mann (singel anm.)

Så er Norges desidert lengstlevende pønkeband tilbake med en utgivelse. Men fire egne utgivelser på tilsammen 43 år! er forsvinnende lite, så ethvert livstegn tas imot med glede og lettelse. Så også denne gang. Riktignok gjort noen få konserter også men er å håpe på litt mer aktivitet derifra nå fremover.

Singelen består av to låter som klokker inn på seks minutter og 7 sekunder. Den er utgitt av Pink Dirts frontmann, Atle Skift sitt selskap; Dirt Records, som alle deres utgivelser er på. Singelen finnes nå på de fleste strømmetjenester og på en lekker CDr singel.

Tittellåten, «Stakkars rike mann» er en klassisk Pink Dirt låt i en sound som vi kjenner igjen fra deres debutsingel. Den gang het det pønk med ø, og er definitivt i den tradisjonen (altså lenge før hardcore punk etc). Låten starter med en ensom gitar som setter standarden før resten av orkestret kommer galloperende inn. Til slutt kommer Skifts egenartede vokal til sin rett. En sarkastisk tekst om disse rike menn, som er fylt opp av selvmedlidenhet og klager på sin stakkars hverdag. En slags oppsummering av hovedpersonene i Exit TV serien. En låt som absolutt lar seg avspille flere ganger.

«Min lille nattergal» åpner med ett regelrett Sex Pistols riff, og går deretter i en slags pønka ballade. En småmerkelig låt som er litt vanskelig å båssette. Ikke helt pønk, ikke helt utafor pønk spektret heller. Tar med en liten gitarsolo inni der som er Petter Baarli inspirert. Men er det lov å synge en kjærlighetssang og kalle det pønk? :-) Attpåtil blir Fezza Ellingsen takket på coveret for låttittelen! Der er i hvert fall ikke mye pønk. (Hippiebandet Høst hadde en låt som Ellingsen laget som het «Nattergalen» på albumet «Hardt mot hardt»)

Absolutt en singel som føyer seg inn i norsk pønktradisjon og burde appellere til flere enn den harde kjerne. Tar med en grei produksjonsjobb og ett meget fint cover så burde det meste være sagt. Løp og kjøp (eller strøm på din strømmetjeneste)

tirsdag, mai 03, 2022

NYTT(IGE) NYHETER

Rat Lord er et forholdsvis nytt grindoreband fra Bergen, med medlemmer fra Blood Command. Deres debut-album “This Is Not a Record” ble gitt ut 22. april på rosa vinyl fra Fysisk Format (ltd 300 ex). Det ser ut som de vil holde på mystikken ved å publisere så lite info som mulig, men musikken taler vel for seg selv. Noe av det lille de har uttalt er å erklære krig mot «pretentious black metallers and so-called "art punkers"». 


Ronja Raverdòttir fra Bodøs undergrunn debuterer med "Internal", som ble gitt ut forrige fredag. Hun er en del av det elektroniske musikk-kollektivet Draug Media, men har kun spilt techno og ambient i litt under ett år. Dette er på den mørkere og mer atmosfæriske siden av sjangeren og albumet har som formål å ta deg med på en reise inn i dypet av deg, menneskeheten og vår plass i naturen. 


Progmetalbandet Curse of Iris slipper sin debut EP “HEX // REPRISAL” 3. juni. På fredag (06.05) kommer en single, "Jadis", der vi får en forsmak på hva de har å by på. De beskriver musikken sin slik; From bittersweet melodies and catchy choruses to syncopated breakdowns and vicious grooves. 


Melt Motifs debutalbum «A White Horse Will Take You Home» slippes 20. mai på streaming, CD, og hvit vinyl gjennom Apollon records. Dette er et unikt lydlandskap som hopper mellom drømmende atmosfærisk pop og industriell aggressivitet. Bandet består av Rakel & Kenneth Rasmus Greve fra Bergen, og Joe Irente fra São Paulo. De beskriver selv musikken sin som tette teksturer inspirert av visuelle «oddities» og «David Lynch’s warped atmospheres». 


Cockroach Clans Atle «Akke» Egil Knoff Glomstad, startet bandet The Gratitudes etter å ha fått sin favorittgitar i bursdagsgave. Sjutommeren “Wake Me Up on the Underground” ble sluppet fredag 22. april på Westergaard Records. B-siden er en låt kalt «My Toto Rosanna», som også musikalsk har referanser til det låttittelen skulle tilsi. Fengende rock, en smule muntrere enn Cockroach Clan. I tillegg til Akke er det Morten Lunde og Magne Vannebo (Kosmik Boogie Tribe), og Ingvild Hammer (Lost Luggage, Behind Bars) som er med.


Miss Nöyd fra Kabelvåg slipper EPen «Leaving The Village» fredag 13. mai. Hun har flere singler i katalogen som du kan sjekke ut allerede nå, der den siste heter «Run, Run, Run (Leaving the Village)» og kom ut forrige fredag. Dette er melankolsk, rolig pop, som hun selv kaller «en øvelse i minimalisme, en utforskning av nødvendigheten». 

 

22. april slapp Waste a Saint sitt debutalbum “Hypercarnivore” i samarbeid med All Good Clean records. Trondheimsbandet spiller fuzza rock som balanserer aggressivitet og feel good vibber, basert på 60- og 70-tallsmusikk med et mer moderne preg.


Rockebandet MÆD slapp singelen "Call Within" fredag 29. april. Låta portretterer en indre kamp og tar opp tematikk innen psykisk helse med indre demoner, selvmordstanker og motstridende personlighetstrekk. Det er en indre reise både musikalsk og lyrisk, som starter med tvil, går over i ensomhet, og ender i en slags melankolsk forløsning.



Albumet «Party terror 3»
med hele 27 band/artister fra Trondheimsområdet, ble sluppet lørdag 30. april, kun på dobbel vinyl. Platen følger opp klassikerene "Party Terror Volume 1" fra 1987 og "Party Terror Vol. II" fra 1994. Nå har Fucking North Pole Records sammen med Crispin G.R. tatt pulsen på den lokale undergrunnsscena og plukket ut et knippe knall-låter, inkludert flere tidligere uutgitte. Bestilling sendes til dyrnes@outlook.com

Band som er med på Party Terror 3: Mouldy Grubs, Dog & Sky, Sugarfoot, The Reilly Express, Blood On Wheels, Running Away feat. Kirsti Huke, Alexander Pettersen, Gode Ord Dør Sist, BC, Hey Gloria, Snutstaten, Monster Blomster, To Små Bulgarere, Brutal Kuk, Mattis Kleppen, Combos, Barren Womb, Castro, Murder Maids, Lâche, Twin Serpent, Anti-Lam Front, Sugar Louise, Dune Sea, Nasty Reputation, Waste A Saint, og Astmatisk Gapskratt 


fredag, april 22, 2022

Sonisk blodbad - The Shores Of Oblivion (album anm.)

Kryss av 29 april på kalenderen din for da kommer Sonisk blodbad sitt fjerde album ut på vinyl/CD og strømmetjenester. Gjør oppmerksom på at CD utgaven (og Bandcamp utgaven?) inkluderer en 23 minutter lang sak kalt «Blue Triptych» som det dessverre ikke var plass til på vinyl utgaven. Så for blodfans er både vinyl og CD helt nødvendige investeringer.

Som vanlig leverer dette Bergensprosjektet også med denne utgivelsen. Vi snakker her om elektronisk musikk i landskapet fra Berlinerskolen til de litt mørke, underfundige og uhyre vakre stemningene bl.a. Coil er så kjent for. Sonisk blodbad klarer på forunderlig vis å binde de to ytterpunktene i en symbiose som bare de behersker. Mulig de ikke finner opp kruttet på nytt, men dette forsøket er verdt hvert minutt spilletid. Dette er uhyre drømmende, nesten trolldomsaktig og hypnotiserende musikk de fleste musikkelskere fra ambient til elektroakustisk må høre. Advarsel, det er stor avhengighetsfare med dette albumet. Setter du det på skal det godt gjøres å ikke sette det på repeat.

Første låt er ett arkivopptak av duoen Conrad Schnitzler (Kluster, Tangerine Dream mm) og Wolfgang Seidel (Kluster, Populäre Mechanik mm), som dermed gjør at de to er med i bandet Sonisk blodbad. I realiteten er bandet ett utvidet soloprosjekt for Ole Christensen som knytter til seg musikere etter behov. Alle som er med på innspillingene er dermed ett bandmedlem, så her snakker vi om skiftende besetninger låt for låt. Stamtreet på dette bandet vil høyst sannsynlig overgå enhver slektsforskers verste mareritt. På dette albumet dukker det opp mange kjente navn i norsk undergrunnsmusikk. Navn som Sam Fossbakk (Vendetta, Elektrisk regn mm) Jan-Morten Iversen (Bjerga/Iversen, Jazz Police, Origami Republika mm) Ulf Knudsen (Betong hysteria, Norske gutter, Sister Rain mm) og Kristian Stangebye (Göbbels A-Go-Go, Kong Klang mm) bør alle være velkjente navn for leserne av denne bloggen.

Tilbake til åpningslåten. En lettere rytmisk sak som er som skapt for å illustrere Berliner skolen. Vi snakker her om elektronisk krautrock. Innsmigrende og åpner albumet fortreffelig. Den lettere stemningen blir brutalt og raskt erstattet av albumets mest eksperimentelle innslag. «Alan Vega 2.0» er ikke noe typisk stykke fra Vega solo eller med Suicide. Dette høres mer ut som Throbbing Gristle la på litt støy oppå en lystig synthpoplåt, der resultatet ble industrielt. Som alle andre låtene på albumet må du høre den og la deg forføre av rytmikken og stemningen. Meget smart arrangert. Neste låt «Photons» følger i fotsporene til «Alan Vega 2.0» uten å være like overdådig.

På låt #4, «The Shores Of Oblivion», får vi en magisk og hypnotisk vokal fra Heidi Torsvik (The Last Hurrah!!, Heidi og problemene mm) på en låt Pink Floyd kunne ha gjort mellom «Meddle» og «Obscured By Clouds», men som først ble klekket ut i Bergen i 2021. Den er kun på 9 minutter og 40 sekunder, men er så vakker at den kunne godt ha vært dobbel så lang. Den er ved første (og de påfølgende fire gangenes) lytting albumets desiderte høydepunkt. Det drømmende lydbildet av vokal og synth er noe av det vakreste som er gjort i Norge. Ta med en gitar som krydrer det hele perfekt og du har en overjordisk låt. Etter ytterligere avspillinger er låten like magisk men resten av albumet reiser seg, vokser rett og slett og viser fram momenter man ikke trodde fantes der.

«Dark Clouds Passing By» er ikke like intens men følger litt i fotsporene til forgjengeren, med et tema som gjentas og utvikles. En låt man ikke helt legger merke til ved de første avspillingene men som gror og springer ut som en vårblomst etterhvert. På «An Echo In The Dungeon Of My Heart» er Torsviks magiske sang tilbake men ikke like drømmende som på «The Shores Of Oblivion», mer avstemt og mer alvorstynget. Nok en gang er kombinasjonen vokal+synth svært vellykket.

Sonisk blodbad
Siste låt på LP utgaven er den 11 minutter og 20 sekunder lange «Aspik». En lavmælt og minimalistisk sak som drar stemningen ned og lar lytteren få litt ro i sjelen mot albumets ubønnhørlige slutt. En låt som man automatisk hysjer på seg selv hvis tankene begynner å bråke for mye. Har du CD utgaven får du også en bonuslåt på rett over 23 minutter! Den åpner med ett slags klokkespill og bygger seg videre inn i ett repetitivt landskap som kan minne litt om Philip Glass eller Steve Reich. Et landskap som etterhvert oppløses og avsluttes. Med det er albumet komplett.

Selv om det er forskjellige retninger på flere av låtene er det en litt udefinerbar rød tråd i dette. Det er en helhet som får fram flere aspekter av en feeling som smitter over på lytteren og inkorporerer denne i albumet på en fortreffelig måte. Det var sannelig på tide med ett album som burde appellere til alle som er levende opptatt av slitesterke låter og vakker musikk bortenfor listesliternes evige jakt etter hitlåter.

Denne gis ut av Apollon Records, som skal ha ti tomler opp for å ha satset på dette albumet. Dette er ikke mainstream pop for å være pauseinnslag på radio, dette er musikk til lytting. Produsent er Ole Christensen, som også har vært med å lage alle låtene utenom den første. Både han og Winter Lazarus (mixing og mastering) skal ha ros for meget bra arbeid. Lyden er luftig og lett å analysere, til tross for rikholdig med lydkilder flere plasser som lett kunne ha «druknet» lydbildet. Tar man med at coveret er ett maleri av Italia Ruotolo burde alt være tilrettelagt for at du kjøper dette knallsterke albumet.

torsdag, april 21, 2022

onsdag, april 20, 2022

Polardegos – Lockdown (EP anm.)

Supergruppa Polardegos er her igjen, nå med en femspors EP som slippes på strømmetjenester i dag! EPen har fått navnet «Lockdown» og henspeiler på nedstengningen under coronatiden. Der de ved forrige korsvei var utagerende og pønka så det holdt, har de denne gang latt seg inspirere av 80-talls new wave og minimalsynth!!

Utgivelsen åpner med tittellåta, som er en slags situasjonsrapport fra ett tidligere nedstengt samfunn. Savnet om å slippe sosialiserings stresset. Ikke mere tur på byen igjen. Det til ny rock (het så i de dager på norsk) rytmer og toner. Her samples det over en lav sko og det med stil. Dette er revitalisering av gamle helter på en helt utmerket måte.

Neste låt er en kort liten instrumental som er bygd opp rundt noe som høres ut som rytmetrack fra en PLX 15 låt, masha opp mot Paisaje electrónico sin låt «X2». Ett kort innspill som leder til «Livets rett». En låt som bringer tankene mot Per Bergersen. Mørket senker seg kraftig med denne. En sterk tekst som virkelig setter spørsmålstegn rundt livets rett, rett og slett. En låt som har gjestevokal fra selveste Harald Fossberg (ex Hærverk, TRBNGR mm).

«Tid og sted» er bygd på Til alle barna og har gjestevokal fra Lange Harald i Bøyen beng. En låt som har ett refreng som går på at «Det koster å være kar». Ei låt om litt mye liv på samfunnets mørke side, og følger opp stemningen på denne fem spors saken. En låt som virkelig drar opp EPen.

Til slutt kommer «Annas sang» som er bygd opp på Krim U sample. Det blir ikke bedre enn dette. «Det e på tide me en anna dans/ e du klar førr en anna dans». Tipper de fleste kjenner rytmen slite i foten.

Alt i alt kan denne varmt anbefales for alle som liker ny rock/new wave/indie osv og vil nok falle i smak hos mange utenfor disse sjangerne også. Meget bra produksjon, tøft cover kombinert med heftig samplebruk og meget vellykket vokal til det hele. Det eneste som trekker ned er samplingen «Polardegos skal holde kjeft» som de har brukt opp nå :-) Men de sterke låtene, og fremføringen gjør at denne utgivelsen er vel verdt en lytt eller flere. Strøm i vei.