torsdag, mai 31, 2012

Svart Samtid #2

Endelig etter en uke i spenning (og litt masing) dukket postmannen opp med #2 av fanzinen Svart samtid.

Hvis man er avhengig av ferskvare såer ikke fanziner noe å satse på, men er du av de som vil vite mer enn hvordan siste turneen var eller hva man synes om sitt siste album, så er fanziner tingen. De er gjerne dypsindige i sine intervjuer og klarer å bringe frem nye vinklinger og ikke minst nye artister som man ikke har hørt om før. Så også Svart samtid.

I #2 kommer man under huden på Dark Times og danske Iceage. I tillegg til de nærmest obligatoriske plateanmeldelsene får man personlige beretninger om hvorfor fanziner er tingen og en rekke fotografier, som må betegnes som fotokunst. Vakkre å se på med en underfunfig undertone av at noe ikke er som det skal være. Til slutt ett intervju med kunstnersjelen Sunniva Aurora Dybvig (som også har gjort forsiden på #2). Alt fordelt utover 68 svart/hvitt sider i A5 format.

Layoutmessige er denne strammere enn #1 og virker svært bevist i utformingen. Selv om den er tett som betong er den samtidig åpen på en inntagende måte. Virkelig bra zine. Håper bare #3 kommer ut før jul :-)

torsdag, mai 24, 2012

tirsdag, mai 22, 2012

fredag, mai 18, 2012

Hurra for Norge vol 5 release i dag

Serien med utgivelser med det klingende navnet "Hurra for Norge" er kommet til vol. 5. Innholdet er som alltid norsk pønk før 90-tallet og grungen kom og føka opp de gode gamle dager. Prosjektet er både mimring for de som trenger slikt, men kanskje mest av alt en historisk kartlegging av et miljø som i stor grad har falt under radaren, med unntak av Trygve Mathiesens bøker om emnet. Desto større grunn til å støtte opp om prosjektet. Første sjangs til det skjer i Oslo i kveld med release, dernest i Halden i morgen. For info se på plakatene under her. Ha en pønka helg til dere alle sammen. 





















Betty med vårkonsert


onsdag, mai 16, 2012

mandag, mai 14, 2012

The Sweetest Thrill - Jewellery (album anm.)


Det er lenge siden man hørte alternativ rock fra Bergen med sting og nytenking. Nå er The Sweetest Chill ute med sitt debut album (på vinyl!) og det svinger og vrir og gir lytteren valuta for pengene.

Bergen er jo mest kjent for electronica og svart metal, men innimellom de sjangerne finnes det andre ting, hvis man leter. The Sweetest Thrill er ypperlig eksempel på dette. De har nok vokst opp med både krautrock (les Neu!) og engelsk post punk (les This Heat, Metabolist) og følt på hvordan det er å leve blant syv fjell og en lumsk kyststripe.

Man må bare la seg imponere over hvordan de bygger opp og river ned temaer og rytmiske konstruksjoner selv verdenskjente arkitekter vil finne mye nytt i. Låtene er i all hovedsak instrumentaler og godt er det for her er så mye detaljer å fordype seg i at vokal hadde blitt for mye av det gode. De varierer fra hardt til rått i ett pent utvalg av tempovariasjoner på en svært så imponerende måte.

Her møtes virkelig motsettingene med åpne armer og blir revet fra hverandre for å bli montert slik som bandet mener det burde ha vært. Albumet er ett rytmisk monster med lydkilder som kommer og går for å kryddre inntrykket på best mulig måte. Minimalistisk eksperimentering i stålsatt lydbilde. Det er nok slik det ville ha hørtes ut om Steve Reich skulle ha prøvd seg på hardcorepønk. Ut kommer ett rytmisk monument som sluker lytteren og lar den som inntar dette universet oppleve stor lydkunst.

Duoen kjører på låt etter låt, tema etter tema, som blir nøye kalkulert inn i duoens musikalske verden som er av typen forelskelse ved første lytt eller dypt hat. Dette er ikke musikk for likegyldighet. Dette er musikk for lytting, fordyping, for å la seg forføre gang på gang. Dette må rett og slett høres for alle som elsker musikk. For alle som er opptatt av artister som ikke bruker tid på sminkerommet eller i dansestudioer. Dette er musikk som varer evig. Dette er rett og slett en klassiker.

Furze - Psych Minus Space Control (album anm.)


Furze er tilbake med sitt femte album, denne gangen på rød vinyl i 200 eksemplarer, og fortsatt nekter WoeJ. Reaper å ta soloprosjektet ut på en scene.
PMSC er spilt inn i tre forskjellige studioer i årene 2001, 2009, 2010 og 2011, og inneholder materialer og riff som daterer tilbake til 1992. I tillegg til trommer og gitarer, er det inkludert elektroniske elementer som tremola, mellotron og elektrisk fiolin. Albumet består av fem spor, der kun avslutningslåten på side B har vokal.

"Impregnert i disse verkene er atmosfærer som er konstruert for å åpne "groove-lengden" som vil koble følelsene dine ned til den okkulte avgrunnen av din sjel..." (Woe J. Reaper)

Dette er først og fremst ett svart metal album, men samtidig et album som ser langt utenfor sjangeren og tar inn elementer fra Black Sabbaths glansdager på første halvdel av 1970-tallet til elementer av psykedelisk musikk. Spesielt side A sine to komposisjoner er som skapt for filmen. I tillegg er lyden rå og kald og forsterker inntrykket av musikk som passer som hånd i hanske på en skrekkfilm av den gode gamle sorten, sånn som de ble laget i mellomkrigstiden.

Dette er virkelig tilbake til røttene med vårt tids muligheter. Det høres spesielt på åpningen på side B. Det er klassisk inspirert musikk som får råde lydbildet i godt under ett minutt før den klassiske forvrengte gitaren med rytmekomp kommer inn og rister støvet av hele rommet. Sjelden kan man snakke om musikk som tar rommet, men det kan man så til de grader i dette tilfellet. Mens side A hadde lengre og mer dvelende tema, er side B preget av litt mer tempo, litt krassere tema og råere lydbilde. Det hele avsluttes med en skikkelig hardrock låt med vokal i 4 minutter. Litt overraskende, men så absolutt en prikk over ien.

Diagnosis 666 - The Great Evil Spirit (EP anm.)


Fra mørke kroker med stor fascinasjon for Venom kommer hardcorebandet Diagnosis 666.

Ut fra presseskrivet kunne man få inntrykk av dette skulle være en svartmetal plate i dragsuget etter tidlig Venom. Det som kommer ut av høyttalerne er derimot fire høyoktan hardcore låter med noen små hentydninger til metalguruene i Venom, men da skal man lytte godt og platen avspilles høyt. Nå bør denne spilles høyt uansett, for dette er ikke kosepop for radiolyttere.

Musikalsk er bandet som nevnt trygt forankret i både pønken og i metal og høres ut som det. I motsetting til mange andre klarer de å ri to hester samtidig uten å ramle av sitt eget lass. Dette er ikke å finne opp dynamitten på nytt men det smeller skikkelig og etterlater lytteren i en tilstand av abstinenser av mer. Nå er det bare å vente på et helt album. Skulle vært artig å hørt dem som oppvarming for Motörhead.

Kosmoratik - Gravitation (album anm.)


Bak navnet Kosmoratik finner vi en trio som er trygt plassert i 60 og 70 tallets pop og rock med en hang til progga arrangementer. Her går man ikke av veien for svulstige temaer og lyriske vare temaer i en og samme låt.

Det første som slår enn med denne utgivelsen, er lyden. Varm klang og åpent lydbilde som virkelig får hvert instrument og lydkilde til å stå på egne ben, samtidig som de utgjør en helhet. I dette glir vokalen inn og kompletterer bildet. Noe av det som får albumet til å vedvare i intensitet er spennet i mellom mannlig og kvinnelig vokal. Musikalsk er dette en slags blanding av Finn Coren i yngre dager og Pink Floyds pop som de har presentert de seneste ti årene. En plass midt oppi der finner vi Kosmoratik.

Gravitation er ett album som krever flere avspillinger før den gror, men derifra og ut er du ikke drahjelp lengre, bare en av mange lyttere som kan trekke øretelefonene godt over hodet, lene seg trygt tilbake i sofaen og la verden der ute seile sin egen sjø. I alle fall for de som liker rolige låter med småprogga tilnærming i pop-rock landskapet.

torsdag, mai 03, 2012

Platebransjen er ikke død.....ennå

Ryktet om at platebransjen er bortimot død ser ikke ut til å ha noen innvirkning på utgivelses hyppigheten her hjemme.

I morgen gir Poor Edward ut sin nye singel, som har fått navnet "Keeping Track". Den kommer ut på Stavangerselskapet CCAP.

Rune grammofon er ikke mindre aktive. Der kommer Espen Eriksen Trio med en dobbel LP (inkl MP3 nedlastings mulighet) som inkluderer deres forrige album ”You Had Me At Goodbye”. Samme label slipper også en ny singel fra El Doom & The Born Electric på flunkende fin vinyl i ett begrenset opplag av 500 eksemplarer den 11 mai. Den singelen heter "The Teeth That Match My Wounds" og inneholder to nye låter som ikke har vært utgitt før.


The Sweetest Thrill er nyeste skuddet på Bergensbølgen. De beskriver seg selv som "....støyrock, fordervelse av indierock, kjærlighet til treffende melodier og intense rytmer bringer tankene til avantgarderock fra Statene og har en unektelig fengende kjerne tross sitt harde ytre.". Absolutt spennende debut på LP og DL ute i disse dager på den nystartede Bergens labelen Playdate Records. Ting skjer og godt er det. 
  
Kråkesølvs Fredrik William Olsen kommer med sitt første solo album 11 mai. Albumet har fått tittelen "Hver gang æ grev".

Ellers kan man forvente nye utgivelser fra Kambodsja, Berserk Bastards, Finn Kalvik, Now we've got members og Per Øystein Sørensen for å ha nevnt noen få.

onsdag, mai 02, 2012

Trouble Circus - Aint Shit (album anm.)


Trouble Circus er et Bodøband og dermed en del av "Bodøbølgen". En bølge mange forbinder med indiepop på ramsalt dialekt. Glem det, her er det høyoktan pønk`n`metal det går i. Skitten, rå og stålsatt.

Bandet har hatt to låter på NRKUrørt's topp 10 metal/rock liste siste år. Har spilt på Parkenfestivalen to ganger samt gjort en mini turne sammen med amerikanske Living Dead Lights. De skal i sommer til USA å gjøre en lignende turne med de levende døde lysene og spille så ofte de får muligheten. Første gang blir på Sinus førstkommende lørdag, hvor de har releaseparty for sitt debut album. Som oppvarming har de fått med seg Riöt Act.

Nok om planer, over til albumet. De har blitt beskyldt for å kopiere Turboneger, noe de definitivt ikke gjør her, de har blitt sammenlignet med Backstreet Girls, noe man kan forstå i korte passasjer innimellom og de har blitt beskrevet som glampønk og hardrockere med hang til metal riff. Hvis man tar ut essensen av alt det de har blitt sammenlignet, tilsetter en sterk dose rå T.Rex & Motörhead & metal gitar riff fra de seneste 30 år innen sjangeren.

Innimellom har de lagt inn melodiske partier, nesten på ballade nivå, som heldigvis blir flerret opp og tilsatt råhet og innlevelse. Dette bandet har forstått det og kommet en lang vei mot målet. Dette er rett og slett oppsiktsvekkende bra, selv om dette på ingen måte er noe revolusjonerende nytt. Dette er bare herlig retro med særtrykk og spilleglede og på toppen av alt en vokalist som virkelig leverer varene, og klarer å beholde råheten uten å høres påtatt ut (noe dessverre mange vokalister innen denne sjangeren gjør) når han synger i vei om dop, fyll, sex og damer. Klassiske temaer som aldri ser ut til å gå av moten.