søndag, mai 27, 2018

Likholmen - Lillelivet (album anm.)

Bak dette konseptet; Likholmen finner vi relativt etablerte navn som Erling Ramskjell (aka Æ mm), Ingeborg Oktober, Kåre Ramskjell (Nagel mm), Hallstein Sandvin (produsent, Hide Unas mm) og kunstneren Martin Losvik som står for det visuelle uttrykket til orkesteret. De debuterte før jul i 2014 og har siden spilt bl.a. på Trænafestivalen, Festspillene i NordNorge og både i Danmark og på Grønland!! Alt til stormende jubel og kritiker ros. Nå kommer albumet "Lillelivet" ut på nytt. Det kom opprinnelig ut i 2015 (9/10 digitalt og 16/10 med fullskala videoproduksjon på en USB pinne i metalboks.). Nå foreligger det endelig på flunkende flott vinyl med tekstark til hver tekst illustrert sik bare Losvik kan. Alt i et nydelig omslag og det er begrenset til kun 150 nummererte eksemplarer.

Siden innholdet er det samme som når vi anmelde albumet i 2015, trykker vi den teksten (lett omredigert) på nytt igjen her.

Det er en svært lavmælt plate Likholmen debutererte med. Vokalen er det bærende elementet med i hovedsak gitar og pumpeorgel som utfyller lydbildet. Melodiøs moderne NordNorsk visesang som tar med seg sine røtter med stolthet og samtidig ser fremover mot ett nytt publikum. Når det er sagt så vil nok visefolket elske dette albumet da det tar opp i seg røtter fra en lang visetradisjon, men samtidig vil nok spesielt ett yngre publikum finne dette albumet forfriskende og være ett alternativ eller supplement til indiebølgen.

To ting som klart trer frem her er at 1) melodiene er knallsterke og 2) tekstene ligger åpent som en holme ytterst i havgapet. Det gjør at begge deler må ha kvaliteter over seg som gjør at de tåler å bli etterprøvd i langt større grad enn det som pop og indie låter blir. Her er det ingenting å gjemme seg bak. Det er bare å konkludere med at det klarer de svært så overbevisende.

De omtaler sin musikk som lyden av utkant-Nord-Norge, noe som er meget betegnende, for dette er nakent, ærlig og lar seg ikke stoppe av noen. Tekstene er ramsalte i sin ærlighet om det å stå han av enten det er kjærligheten, hverdagen eller naturen som tar en sjekk på om du klarer å ta en dag til. Til tross for en kanskje litt dyster vinkling her og der skinner sola bakom skyene hele tiden. Vanskelig å sette fingeren på hva det er som slipper håpet fram i låtene, men på ett eller annet magisk vis er det håp her.

Dette er en meget solid produksjon fra A til Å og nei, dette er ikke ett Æ album. Dette er ett album Æ er med på, og som er like mye ett Ingeborg Oktober produkt som de andre tre sitt. Her er det kollektivet som har seiret og gitt verden nok en grunn til å leve. La deg forføre du også, det fortjener du.

Nå snart tre år senere kan man trygt føye på at dette albumet lever og leverer så sterkt og engasjerende at det allerede må klassifiseres som en ukjent perle blant mange klassikere i den norske musikkproduksjonen. Dette er et album du må la slippe inn i deg og kjenne at det bidrar til å åpne større forståelse for livet i sin alminnelighet. Boks utgaven er nok forlengst utsolgt, men LP utgaven (som er et utrolig vakker skue for både øyne og ører) er nok ennå mulig å oppdrive. Mager trøst for de som ikke får tak i fysiske utgaver er at den ennå finnes på strømmetjenester.

lørdag, mai 26, 2018

Adrian Cox & 'Lys Assia' - Drøm Rart, Lille Venn (Utdrag Fra Dagbok 2014-2017) (album anm.)


Endelig er både Adrian Cox og det lettere usynlige orkestret 'Lys Assia' tilbake. Og det med en slags dagbok fra hva de har syslet med i perioden 2014 til 2017. Tre år som har vært produktive tydeligvis.

Vi snakker her om instrumentalmusikk, fremført og komponert for elektroniske instrumenter og da i all hovedsak synther. Her er 30 låter for de som bare strømmer albumet og ett hemmelig bonus spor på enden av side B på kassettutgaven (kom ut i 31 nummererte eksemplarer + noen få som var merket promo). Vi snakker her om tildels miniatyrlåter da den korteste klokker inn på 21 sekunder (!) og den «lengste» på 1 minutt og 40 sekunder. Det er snaut med tid til å fordype seg i låtene, noe albumet bærer sterkt preg av, men det må vel være sånn i en verden der folk flest hopper seg igjennom hverdagen uten å fullføre å høre musikk på over 2 minutter?

Muligens er tanken å tilfredsstille ett publikum uten tålmodighet? I såfall har de truffet innerblinken. Uansett trenger nok de fleste noen gjennomlyttinger for å venne seg til premissene albumet setter. Når det er unnagjort kan man fordype seg i og la seg rive med i vakre, vare og suggererende lydlandskap som er så alt for korte. Muligens kunne man ha fått nok med lengre låter men disse miniatyrlåtene får repeatknappen til å jobbe overtid. Dette er så nydelig til tider at det gjør vondt å gå til neste låt uten å ha avspilt forrige en 10-12 ganger først.

Med så korte låter sier det seg selv at dette oppfattes i første omgang som fragmenter, men etter noen lyttinger glir låtene neste i hverandre og utgjør et slags konsept album. Et lags progalbum gjort med små utklipp, nesten som et DADA verk. En collage av bruddstykker som i en helhet blir en vakker reise i stemninger, rytmik og lyder. Dette er rett og slett en fryd for øret som bør inntas av alle som er opptatt av musikk litt utenfor allfarvei, men helt innafor rekkevidde for folk flest.

Albumet anbefales hermed for alle og enhver.

fredag, mai 25, 2018

Iskald er tilbake!!

Endelig er Iskald tilbake. Nå har de sluppet den første singelen "The Atrocious Horror", fra det nye albumet.  Albumet "Innhøstinga" kommer 31 august i år, og da kommer det på CD, vinyl (svart + en limited utgave på okseblod rød vinyl) og på strømme og nedlastingstjenester. Den er det mulig å forhåndsbestille allerede nå hvis man foretrekker den i fysisk format.

Videoen er laget av;
Foto/produksjon: Troll Toftenes

fredag, mars 23, 2018

Yuen Chee Wai & Lasse Marhaug ‎– In Praise Of Shadows (album anm.)


Yuen Chee Wai er en musiker, designer, kurator mm som er bosatt i Singapore. På dette albumet har han funnet sin likepartner i musiker, designer, kurator mm Lasse Marhaug. I april 2006 møttes de i platebutikken FluxUs i Singapore. Innspillingen fra dette møtet ble liggende i arkivene til utøverne. 10 år senere møttes de i januar 2016 i Marhaugs The Best Studio In Oslo, hvor de gjorde en ny innspilling.

De to opptakene ble i utgangspunktet ikke gjort for å mixes i lag, men Marhaug fant ut at han ville prøve å legge de på hverandre. Resultatet ble så vellykket at begge mente dette måtte gis ut. Den dronete 2006 innspillingen som strekker seg som en perfekt bunn, er her kombinert med den mer fragmenterte og støyende 2016 innspillingen, og “In Praise of Shadows” var et faktum.

Noen ganger fungerer slike fusjoner, og noen ganger skapes stor kunst. Dette er uten tvil stor kunst. Mange forbinder Marhaug med en vegg av støy, noe som også han kan bringe til torgs. Men denne gang har han i lag med Wai, valgt å vise sin mer neddempet side ved sitt musikalske univers. I lag med Wei har de satt opp den nydeligste tapeten, om enn dyster, til ditt indre rom. Det er skjørt som det tynneste glass, men samtidig sterkt og emosjonelt. Klanger får spille seg opp mot hverandre i et mørkt univers der lys kan spores i enden av tunnelen. Omslaget illustrerer innholdet perfekt. Dette er dystert og mørkt, som en dårlig opplyst bunkers. Som på omslaget som i musikken øynes det stråler av håp.

I de fleste tilfeller lages soundtracket for å illustrere filmen. Her er det omvendt. Her er musikken som det må lages en dyster sci fi film til. Enhver filmmaker med litt guts burde bryne seg på dette utgangspunktet. Vi andre får fordype oss og skape våre egne filmer i hodet, mellom to ører som i dette tilfellet er inngangsporter til et utrolig vakkert landskap og en døråpner for alle som vil fordype seg i en av Norges mest banebrytende musikere. Her får man den vare, emosjonelle og søkende Marhaug i lag med en av Singapores fremste musikere. Bedre brobyggere mellom to kulturer, land og verdensdeler skal man sannelig lete lenge etter. Dette albumet bør være obligatorisk i enhver musikkelskers samling.

Albumet kom ut på vinyl 1. mars i år på Pica Disk (PICA045) og Ujikaji Records (UJI-010LP) i 300 eksemplarer. I tillegg finnes den som strømming/nedlasting på Bandcamp.

torsdag, februar 22, 2018

Castro – Infidelty (album anm.)


Endelig er Castro tilbake med sitt oppfølgeralbum, etter den knallsterke debuten. Siden dengang har de rett før jul sluppet en trespors singel, men ellers vært svært usynlig. Nok om det, nå er de her igjen, og svært mange takk for det.

Dette bandet har så mye rutine og ex band navn å vise til at det kan ta pusten fra noen og enhver. Hvem elsker vel ikke Israelvis, Life...But How To Live It? og Funny Farm for å nevne noe de har hatt mer enn en finger i? Rutinen kommer fram fra første sekund, men ikke på en sånn flinkis måte, med ett jeg-behersker-mitt-instrument-så-godt-at-jeg-ikke-gidder-lage-god-musikk syndrom. Dinosaur rock er dette definitivt ikke. Dette er vitalt og forfriskende og viser at pønk alla 2018 kan være lekende og aggressivt på en behersket måte og ha melodier som smyger seg inn og tar tak i rockefoten din og får den til å gjøre dagens øvelser til en pur glede.

Låtene er i starten så korte at man må nesten kjøre de i repeat ett par ganger før man slipper «Ironimo Is Dead» løs. En diamant av en låt. Og etterpå kommer de som perler på en snor. Låter som etthvert band ville ha gitt både fot og fingre for å ha komponert. Katja synger kanskje bedre enn noen gang og bandet følger sprudlende etter. Kjemien rett og slett tyter ut av høyttalerne i nok et mesterverk. Lyden er sikkert og perfekt utført av Per Borten, som også skal ha en flik av takk for dette albumet har blitt så solid som det har blitt. 

Hvis noen lurte på om de skulle klare å følge opp debuten, så er svaret ett definitivt ja, det har de klart til gangs. Enhver som elsker pønk, eller liker rock kan ikke unngå å ha dette albumet nært sin CD eller vinyl avspiller, for denne vil stå som en markeringsbøye i mange år fremover. Ett mål for enhver heretter er å hoppe etter Castro. Glem Wirkola og Boklöv stilen, det er Castro som ruler.

Albumet er din butikk i morgen, og sikkert også på din strømmetjeneste. Obs vinylen har en låt mindre enn CD utgaven, men fortvil ikke. CD følger med vinylen, i tillegg til tekstarket. Og en ting til, vil du ha LPen på farget vinyl må du bestille den på postordre direkte fra selskapene, ellers får du den på svart vinyl. 

onsdag, februar 21, 2018

Sunswitch – Totality (album anm.)


Metal trioen Sunswitch som har en besetning med bass, trommer og tuba!! Det må jo bare bli fantastisk, eller??

Her svinger de to låtene som utgjør dette albumet, fra lavmælte, nesten minimalistiske passasjer til mer brutale utblåsninger. Det gjerne på samme låt, eller skal vi si komposisjon. Selv om det i følge presseskrivet er en del improvisasjon inne i bildet, så er dette ikke noe de fant på i øyeblikket de var i studio. Dette er gjennomarbeidet og solid som fjell.

Ambiente lydlandskaper skaper et fargerikt og åpent landskap i hodet på lytteren. Et landskap som gror, vokser, inntar hele lydbildet på en utrolig vakker og kompromissløs måte. Dette er i sine mest kraftkrevende stunder både innslag av doom og ørlite stoner metal også. Å sjangerfeste dette må være et mareritt for enhver sjangerfascist. Det varierer og svinger fra det ene til det andre med overganger som støpt i sement.

Helhetlig er det mest beskrivende for dette instrumental albumet på tilsammen ca 37 minutter. Alle som er åpne for å la seg forføre av musikk må sjekke ut dette. Totality er alt or vakkert til å overlates til de få som vet sin besøkelsestid. Dette burde enhver som beveger seg utenfor VG listen sjekke ut øyeblikkelig.

Albumet kom på rød vinyl på norges mest gjennomførte plateselskaper, Crispin GloverReords, i januar i år. Alle kom med vedlagt CD og en utrolig vakker plakat. Som alt annet på Crispin Glover er det topp kvalitet fra design til lydproduksjon til det musikalske. Løp og kjøp.

torsdag, januar 18, 2018

Norsk råkk – Helgardert (album anm.)

Norsk råkk er nok the next big thing i norsk musikkliv. På sitt nye album «Helgardert» åpner de med en calypso inspirert intro før de selvsikkert og vakkert setter i gang en smektede og litt melankolsk skalåt med blåsere som fanger lytteren umiddelbart. Med den låten er albumet satt.

Dette følges opp med mer uptempo ska slik som man husker så gjerne fra The Aller Værste og The Phantoms (for å nevne noen). På den fjerde bremser de opp og gjør en reggaelåt på svensk(!). Før de så drar opp farta igjen. Sånn fortsetter de å variere med stil, intensitet og uttrykk, men aldri uten at spilleglede og fengende rytmer siler ut av høytalerne. Faktisk er coverversjonen av «Du sklei meg så nært innpå livet» albumets akilleshæl da låten er en klassiker som fortjener en mer radikal omgang enn en tilnærmet planking. For folk som aldri har hørt originalen vil den nok fungere like sterkt som resten av albumet, men hvem over 30 har ikke hørt originalen? Da var den Police aktige reggaelåten «Husker» meget bedre.

Det går i norskspråklige tekster som behandler hverdagsproblemer og litt større spørsmål med den største selvfølgelighet. At The Aller Værste er en lysende stjerne i Norsk rocks platesamlinger kan det ikke herske noen tvil om. Spesielt på tekstsiden er dette tydelig, uten at det blir noe klisjeaktig etteraping. Neida de klarer definitivt ha et personlig preg som sitter fra første lytt og gir albumet en fortjent troverdighet.

Alt i alt har Norsk rock rendyrket sin ska/reggae stil og gitt rocken mer eller mindre på båten. I hvert fall på dette albumet. De om det men etter noen runder så sitter albumet steintungt i øret og selv en person som aldri danser offentlig tar ubehjelpelige noen ska trinn på vei mot kjøledisken mens man halvhøyt mumler «Har aldri noen tid å miste/ender alltid opp i siktet» med et litt for høyt SKARPLADD. Jo dette albumet kommer definitivt til å bli en festlig følgesvenn på etthvert party, for ikke å snakke om i levende live på en scene nært deg.

Denne bør du unne deg. Og i levende live er første sjanse disse: