mandag, mai 25, 2020

Dr Space's Alien Planet Trip Vol 4 - Space with Bass (album anm.)


Sett deg godt til rette, ta på headphones. Slukk alt lys og la deg forføre av denne nydelige og skjøre platen som har fått tittelen "Space With Bass". Berlinerskolen opp av dage og navn som Tangerine Dream ikke minst, men også Can i sin mer ambiente øyeblikk skimtes inni her. Dette gjelder først og fremst den 20 minutter korte «Vermis Ex Deus Primero». Alt for kort, så man tar gjerne å spiller den en gang til før man drar videre ut i albumet.

På omslaget nevnes det at hovedinspirasjonene er en rekke tyske krautband. Det høres, men duoen klarer å tilføre sjangeren nytt blod med dette albumet. Der andre (ingen nevnt, ingen glemt) har en tendens til å bli litt kommersielle, lar duoen heller kreativiteten bobble fritt. Allerede fra låt to, «Bemushroomed» kommer eksperimenteringen virkelig fram i lyset. Her blir klanger og lyder mixet opp mot hverandre i ett nydelig samspill. Definitivt ikke musikk for alle, men for de som liker kraut, må dette være en åpenbaring. Her tendenserer de også mot både Arne Nordheim og Jean-Jacques Perrey! Stilrent og vakkert.

Deretter kommer det en mer mantra aktig låt som sakte og gradvis bygger seg rett inn i himmelen. Den drar litt mot ting Conrad Schnitzler gjorde tidlig på 1980-tallet. Som du forstår skifter temaene og uttrykkene seg ganske radikalt fra låt til låt, men merkelig nok uten å miste tråden. Det er en helhet her. Synth og bass på alle låtene er ikke nok, det er noe mer udefinerbart som bærer lytteren fra låt til låt og ikke gir slipp. Selv etter flere lyttinger sitter man forundret tilbake når albumet blir stilt. Etter noen sekunders fordøyelse trykker man på repeat igjen.

Musikalsk har duoen av Dr Space (ScottHeller, leder av Øresund Space Collective) og Hasse Horrigmoe (Tangle Edge) truffet blinken med en solid innertier. Dette er spacerock som varierer fra ambient til suggerende rytmisk konstellasjoner som river lytteren ut i duoens musikalske sfære. Hawkwind feelingen på «BlackCloud» er en klar preferanse til hva disse karene har hørt på og latt seg inspirere av. Andre artister man kan ane i det fjerne er Brian Eno og Neu!. Får legge til at albumet er nydelig produsert, mixet, mastret og innpakket. Alt ligger til rette for en reise i tid og rom og det er akkurat det man får med dette albumet. En bedre flukt fra coronakrisen skal man lete lenge etter.

Plata ble spilt inn i Portugal i fjor sommer og mikset høsten 2019. Overdubs på låt 4,5 og 6 gjort av Heller i løpet av høsten. Den fantes i 100 eksemplarer på farget vinyl (utsolgt nå) og av de 200 på svart vinyl er det yderst få igjen. Alle vinylene inkluderer også en A3 plakat. Selv CD utgaven som også kom i 200 eksemplarer er det nesten ingen igjen, etter at denne ble utgitt 7 mai i år. Digitalt er den ennå tilgjengelig, og takk å pris for det for dette albumet fortjener å være tilgjengelig i lang tid fremover. PS det er en bonuslåt på vinyl som man ikke finner på CD eller Bandcamp utgavene!!

onsdag, mai 20, 2020

Ny papirutgave av Musikk fra Norge.

I #3 av Musikk fra Norge i fysisk format er det små og uavhengige plateselskaper i Norge, og deres utgivelser, til og med 1979 som er fokus. Opplaget på denne er redusert til 100 (200 på de andre utgavene), da jeg var redd denne utgaven ble for nerdete til å forsvare et opplag på 200 eksemplarer.

Vi snakker her om små selskaper som mer eller mindre ble drevet av idealistiske årsaker. Større organisasjoner o.l. er selvsagt ikke tatt med da de har økonomiske og organisatoriske muskler mange kunne ha ønsket seg. Men hvor grensen går er selvsagt svært vanskelig å si. Som det står i innledningen; "Det har vært en pine å definere og selv nå når alt er skrevet er man ennå usikker på om man har gjort rett."

Uansett er diskografien til følgende selskaper inkludert i det 20 siders heftet som utgjør #3; Ekko, Letson, Kristenrusskvartetten, Teen Beat, Ila storband, Galaxy Recordings, Artistslottet, Flaming Star, Uken 70, Incredible, Plateselskapet Cosmo, Ekko, Experience Records, Bamboo, Oktober, Harmoni, Samspill, Melodic, MAI, Hagbarth Records, Bergen Ten Sing, Compendium, Oscar Records, Camel, Candy Records, Cloudberry Records, DF, Dèjá Vu, KEP, LSK, Frekkis, Bat Records, Scanax Music, Apollo Records, ADH-Records, Jår´galæd´dji, Apimp, Noregs punklag, Lyderhorn, Vilde vinge, The Impotents, Stålplader coop, Tramp Records, Spoil Records, Strawberry Records, Brødskiver, Krakk, Folkebladet, New Rose, Pro gram, Silwer Stars, Bergen orkesterforening, Ragnarock, Verden Records, Kvist, Futura, Smekken Records, Saugbrukssekstetten, Smedstua skolekorps, Lørenskog ungdomskorps, Sherry, Ulvans, Splæsj, Afrika-Norge kulturforening, STV-Records, Stress Records, Wrist Records, ASC Records, Briskeby Records, Dirt Records, New Noise, Octave, Pottitt-skiver, Kolibri, Børres kork.

Det er tatt med utgivelser på disse selskapene som kom ut etter nyttårsaften 1980, for å få en helhet i oversiktene.

#3 bestilles fra t_stemland(alfakrøll)yahoo.no. Det koster 50,- uten porto og 70,- med porto i Norge (for utland spør først). Noen få eksemplarer av #2 på lager ennå, #1 er utsolgt. 

lørdag, mai 09, 2020

onsdag, mai 06, 2020

Veislakt – Dræbe (album anmeldelse)


Kryss av 8 mai i din kalender. Da slipper Veislakt sitt fjerde album; «Dræbe» på klingende Stavangerdialekt. Det sies at alle gode ting er tre, spørs om ikke det bør omjusteres til fire, i hvertfall for Veislakt sitt tilfelle, nå når de slipper sitt fjerde album. De har aldri vert så klokketro til sin hardcoresound og aldri har de hørt så bra ut. Som alltid med de sedvanlige dryppene mot metal, slik som kompisene i Kvelertak.

Vel låt nummer to er en knallsterk versjon av Dead Boys klassikeren «Sonic Reducer». Den synges selvsagt på engelsk og versjonen står ikke ett spøtt tilbake for originalen. Den blir fulgt opp med at de prenter inn i ørene på lytteren at «We don't wanna sing in motherfucking english» på låten «We don't wanna». Utenom de to er de resterende syvlåtene på prikkfritt Stavangerdialekt.

Musikalsk setter de opp ett tett driv fra første låt til plata er ferdig. Samtidig legger de inn mange variasjoner i låtene, uten å forlate drivet og melodiene, som kryddrer låtene perfekt og gjør at de gror. Etter tre/fire avspillinger kjenner du at kjeften din mumler på Stavangersk og kroppen vil ha mer Veislakt.

Tar med at produksjonen er knallbra og gjør at platen høres like tøft ut på en skrall bilstereo og inne i stua på ett betydelig bedre lydsystem. En liten advarsel, det er sinnsykt vanskelig å holde farten med denne platen på full guffe i bilen. Du er herved advart. Tar også med at covret er klassisk pønk inspirert og platen gis ut av Fucking North Pole Records (som meldte adresseforandring i fjor fra Tromsø til Bartehovedstaden). Liker du hardcore vil du elske denne, og liker du ikke hardcore kan denne fort være den som får deg på rett kjøl.

lørdag, april 25, 2020

A Good Hiding – A Good Hiding (album anmeldelse)

Dette er A Good Hiding sitt debutalbum, fra et band som har holdt på i 10 år (!) og har smidd låter og perfeksjonert de snarere enn å springe i studio. Vi anmeldte deres andre EP "Come Get Some" i 2017. En plate som skapte forventninger om noe større ved neste korsvei. Nå er den her, og det er ett knallsterkt svar på tiltale.

Musikalsk er dette en inspirert hardrock i tomrommet mellom Backstreet Girls, Barbie Bones og Motorpsycho i sine mer hardtslående øyeblikk. La det være sagt med en gang, dette er like knallsterkt som de tre nevnte og burde appellere til enhver med ett fnugg av en rockfeeling i kroppen. For å ha det sagt først som sist, dette er ett knallsterkt album, som ikke har ett eneste svakt øyeblikk. Fra første riff og til stiften når etiketten på side to er korona og alt det andre noe som ikke eksisterer. Vil du flykte fra pandemien er dette svaret for de fleste av oss.

Albumet åpner med ett spark til hjembyen med «Oslo City Wasteland». Derifra og ut freser de avgårde med en selvfølgelighet som gjør at all tvil blir blåst vekk. Dette er rett og slett bunnsolid rock av god gammeldags merke. En låt som heter «Speedfreak» er albumets roligste låt, til tross for tittelen. Ett lite pusterom før de viser hvor veggen skal stå. For dette er en vegg av vel laget ROCK, med store bokstaver. Albumet roper etter enhver med rockefoten i behold.

Denne eksisterer bare i 250 eks, og foreløpig er Big Dipper eneste nettbutikk som distribuerer dem. Så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Skulle egentlig feires med releaseparty nå på våren men i disse koronatider er det som seg hør og bær utsatt til 5 september. Det er bare å krysse av i kalenderen, for den festen vil du ikke gå glipp av.

Ny låt fra Karlsøy prestegaard!!!!!

tirsdag, april 07, 2020

Div artister - Real Punk Rock Music Is Not On The Radio – Vol.5 (album anm.)


Lurer du på hva som skjer og har blitt begått på den norske pønkfronten de siste tiårene er dette samleren du har lengtet etter. Her er nålevende band/soloprosjekter som Anti Social Rejects og Nightmare Lyre kombinert med gårsdagens travere som Jef, og Punishment Park. Her er gamle kjenninger på pønkescenen i sine nye band som Lazy Sodz og Danger!Man, og her er nykommere på utgivelsesfronten som Bauges barn og A Good Hiding. Låtene svinger fra pop-pønk til grindcore og viser et tversnitt av den norske pønkescenen.

Tilsammen 18 artister med hver sin låt på en vinyl du bør ha i din samling om du liker variert pønk. Det hele åpnes med en fengende pop-pønk låt av Ramona`s Tea Party og avsluttes med en grindcorelåt av Nightmare Lyre som det lukter svidd av. Innimellom der svinger man innom de fleste avskygninger innen pønkesjangeren. Selv om man utfordres av pønkens mange utskudd er det en rød tråd i dette. Dette er lyden av pønkenorge.

Tekstene svinger fra bunnløs misstillit til samfunnet til pønka humor. Tekstene er viktige men det er også komponeringen. Tilsammen utgjør de fleste låtene her en sterk musikalsk knyttneve midt i borgerskapets løgnaktige framstilling av seg selv, akkurat slik pønk skal være.

Alt i alt er dette albumet et positivt lyspunkt i disse coronatider. Man trenger noe som kan røske opp i hverdagen. Da er denne samlingen midt i blinken. Men vær raskt ut for de 500 eksemplarene på gul vinyl, med vedlagt hefte, kommer nok til å forsvinne som dugg for solen.


torsdag, mars 05, 2020

Lahestan - Rocks move on their own in Death Valley (album anm.)

Lahestan (alias for Aleksander Haugen) er ute med sin andre soloutgivelse i dag, 5. mars. Rocks move on their own in Death Valley har likhets trekk med det selvtitulerte førstealbumet fra 2016.
I korte trekk er lydbildet, basert på improviserte strekk, der samples, loops og elektroniske lydkilder danner grunnlaget for lydlandskaper som beveger seg mellom «...lett kaotisk støyimpro, rastløs monotoni og mørk ambient» i følge presseskrivet. Det kan man være enig i men miksingen og produksjonen er det som skaper prikken over ien her. Måten lydkildene er sammensatt på og overlatt til ett evig liv på nettet er rett og slett hypnotisk.

De fem komposisjonene er hver for seg en vandring i imaginære landskaper. Lydlandskaper som skaper assosiasjoner til alt fra åpne landskap til mørke skoger. Det står i skarp kontrast til titlene på albumet som går riktignok mot et mørke, men et annet mørke. «Drinking Wine With a Demon» og «Aleya Ghost Lights» trekker tankene mot kultfilmer av den okkulte sorten. Dette kunne absolutt vært soundtrack til en dokumentarfilm om mørke ritualer tre etasjer under asfalten i New York, men er det ikke (i hvertfall ikke ennå).

Særlig åpningslåten «Medieval Welfare» har en optimistisk sfære som gradvis blir knust sakte utover albumet, for så å komme tilbake i avslutningen på albumets siste komposisjon. Innimellom der finner man den storslåtte «The Tolbooth» som er høydepunktet på dette albumet. Der utfolder Lahestan er blanding av improvisasjon og old school rhythmic noise som det lukter svidd av. Den er en sånn komposisjon som alle støymakere drømmer om å gjøre. Den komposisjonen kombinert med de andre, skaper en helhet og en perfekt avslutning på et album som bør komme ut fysisk snarest mulig.

Albumet ble spilt inn i oktober 2018, men utgivelsen har av ulike grunner blitt utsatt en håndfull ganger. I første omgang er det bare tilgjengelig på digital strømming. Her bør noen vite sin besøkelsestid å utgi dette fysisk (da helst på vinyl).

Albumet får en slags releasekonsert førstkommende lørdag, på Underjordisk Dans for voksne i Oslo. Der kommer også Petter Flaten Eilertsen, Simon Gore, Tuulia Kallio, Kenneth Korstad Langås, Strangerous og Juliana Venter til å opptre. En aften for store og sterke opplevelser. I mellomtiden bør man varme opp ørene med å sjekke ut Lahestan sitt siste album. Det fortjener hodet ditt.