Egentlig er bloggen forlatt og overlatt
til historien, men så har det seg slik at musikkverden tar aldri
ferie ferie. Det produseres og lages ny musikk i hopetall. Av
kvantitet kommer kvalitet er ett gammel jungelord. Vel av og til slår
det til. Her er det noen ord om tre utgivelser ALLE med utøvere med
ett bevist forhold til sin musikksamling. Av og til, en svært
sjelden gang dukker det opp utgivelser som får en pensjonert blogger
til å ta til tastaturet (igjen). Nå har Adrian Cox, Neurotor og
Rune Clausen begått album ALLE burde skaffe seg. I hvertfall de som
liker vakker musikk litt utenfor det kommersielle plankekjøret. Så
da åpnes Musikk fra Norge for noen linjer (og hold ikke pusten, kan
fort bli år til neste innlegg, hvis det kommer flere...) .
Ved første lytt på Neurotor sitt
siste album kom tankene på gli umiddelbart. Man ble dratt inn i
lydbildet og forble der til LPen måtte snus. Sekunder senere er man
fengslet på nytt. Her er en nedstrippet psykedelia innimellom de
delikate rytmebildene og harmonier som fenger ørene til de grader.
Helt klart et album samlere vil oppdage alt for sent til å få til
en respektabel pris. De der ute som har kjøpt den vil nok behandle
den som gull. For denne er gull tvers igjennom. .
Kan minne litt om en kryssing av
Ba-iss, siste Hide Unas, Origami arktika og dets like. En touch av
tidlig 70talls Pink Floyd krydder albumet perfekt og setter prikken
over ien. Det er svært tydelig at duoen kan sin musikkhistorie og
har hørt mye på de litt mer avant garde uttrykkene, men samtidig
beholdt melodilinjer som er iørefallende og småeksperimentelle på
samme tid. En øvelse som er krevende og som de har løst
fortreffelig. Det er bare å berømme deres varhet i produksjon og
arrangeringen som gjør lydbildet skjørt, men likefullt trenger inn
og åpner lydlandskaper.
Fortreffelig er også
Rune Clausens nye
album. Vi har skamrost han før og gjør det igjen. Denne gangen harhan gått enda lengre enn før i å oppløse lydbildet slik at mye av
rytmikken er borte og ikke så iørefallende. Er en slags blanding av
ting
Erik Wøllo har gjort og Berlinerskolen.
Stemningsmusikk som kan stå som
selvstendige soundtracks til kortfilmer som burde lages....
øyeblikkelig. Stemninger som kan være både mørke og litt lysere
uten at det tipper over i det banale. Stemninger som kan av og til
tippe over mot A Place To Pray, og samtidig peke mot noe Conrad Schnitzler kunne ha gjort som åpning på en Mayhem-låt. Musikk som
fanger lytteren og lar denne reise i sitt eget univers med Clausen
som los. Absolutt nye takter fra Clausen og han lykkes fortreffelig.
Tredje album (alle gode ting er tre) er
Adrian Cox nye album. Hans alias; Askil Hagen er en uhyre produktiv
mann som i fjor gjorde musikk i lag med bl.a. Beranek med sin duo
EL/NeUe og nå solo. Cox er meget glad i miniatyr låter rundt ett
minutt og kortere. For noen år siden gjorde han «99 sanger». Det
er et album fylt hverdags- skildringer og mer filosofiske
betraktninger som fungerer overraskende bra. Det samme kan sies om
«23», bare at her er det ett mørkere bakteppe som senker seg over
albumet.
Flere av låtene handler om sykdom, noe
som får tankene over til flere av
Helge Gaarders tekster på
Kjøtt
sitt album «Op» og andre utgivelser. Brutalt ærlige betraktninger
tonesatt med lett melankolsk småeksperimentel synthpop. Hagen får
virkelig fram kampen for helsen så man får frysning av det. En kamp
vi alle må kjempe men sjelden så vakkert ordlagt som her. Kanskje
Cox sitt viktigste og mest melankolske album til nå.
Kort oppsummert. Tre album for alle som
liker musikk som foregår bortenfor VG-lista, og som alle burde ha i
sin samling. Løp og kjøp.