fredag, september 30, 2022

Årets (og den siste) Nødutgangfestivalen starter i dag

Alle eventyr har sin slutt, også dette. Årets Nødutgangfestival er den siste!

I 2005 satt to personer på fest og fabulerte om å få tyske Faust til Bodø. Så tenkt så gjort. Det vil si det var ingen som var naturlig å spørre om å få de til byen. Det ville selvsagt koste penger og organisering. Så hva gjør man da når en festlig ide skal realiseres? I dette tilfellet startet det med et spørsmål til Faust, man var sikker på skulle bli Nein leider. Svaret var derimot ja bitte. En umiddelbar gledesrus ble raskt til hva faen gjør man nå?

Scenen etter Faust konserten 2006-07-01
Å søke penger til en konsert med et tysk band i Bodø ville være enda mer utopisk enn et ja bitte. Så veien derifra til å starte musikkforening-en Klubb Nødutgang var kort. Det skjedde første uken i desember 2005 og hadde som formål å «....jobbe ut fra avantgardistiske idealer: flytte grenser for hva som er aksepterte normer innenfor kunst og kultur.” i følge det første presseoppslaget (som kom på Ballade, ikke i lokalpressen). Deretter så man på mulighetene for å realisere konserten. Lang historie kort, det måtte bli en festival. Så tenkt så gjort. Det ble bestemt allerede i første styremøte i desember 2005 og artister som Lasse Marhaug, Hide unas og selvsagt nevnte Faust, var allerede klare. Lasse omtaler denne konserten i Bodø som at det var "...som at jeg endelig skulle få spille hjemme", i en kommende bok om hans Alive album (som inkluderer et utdrag fra hans konsert i 2006). Han er fra Steigen og hadde aldri gjort konsert nærmere sine røtter enn dette. 

Ved St. Hans tider 2006 så den første Nødutgangfestivalen dagens lys. Her var det mange lokale artister, blant annet kom Psykisk tortur tilbake igjen etter en pause på over 20 år. Dette med å få lite aktive artister/reunion konserter ble etter hvert en svært sentral tanke. Således skulle Tangle Edge gjøre sin første konsert på over 10 år og Nødutgangfestivalen fikk børstet støvet og sprøytet ny vitalitet inn i Famlende forsøk, for å nevne noen få. Dette med å vise røtter og blande de med nåtidsartister har vært en sentral ide fra dag en. I den ånden viste man dokumenterfilmen Nor Noise første året, som en slags introduksjon til hva man så for seg ville skje framover.

Etter snart 15 festivaler er det mange historier som kunne blitt fortalt. Bare håpe noen tar jobben og lager en bok om denne festivalen som på sin måte har vært med på å bygge opp avant garde miljøet i Norge på siden av de mer etablerte institusjoner. En murstein av mange i et bygg som på langt nær er ferdig bygd. Således er det dypt tragisk at akkurat denne festivalen opphører etter helgens to dager. Ny musikk har endelig etablert seg i byen og Nordland MusikkFest Uke har enkelte avant garde artister, men det blir ikke det samme som denne festivalen som har vært en så stor inspirasjon og springbrett for lokale artister så vell som et møtested for tilreisende og lokale publikum og utøvere.

I ettertid kan man mimre på at man fløy inn KKNull fra Tokyo for en times opptreden og satte han på flyet tilbake til Japan dagen derpå, og fikk Faust til å komme eksklusivt for Bodø i 2006. Likeledes er den eneste konserten GX Jupitter Larsen & The Haters har gjort i Norge, selvsagt på Nødutgangfestivalen (forøvrig deres 100 konsert i Europa!). Dette med å få store navn i sjangerne eksklusivt til festivalen har nok vært en medvirkende årsak til at man har bygd seg opp til den institusjonen festivalen har blitt.

Kort fortalt, i dag starter første dag av den siste Nødutgangfestivalen. Din tilstedeværelse er påkrevd. Dørene åpner 20:00. Bli der da!

De som opptrer i dag er;

Tore Honoré Bøe / Large Unit / Maja Ratkje & Stian Westerhus / Ars Dada / Blaakraft / La Casa Fantom / DJ Uteq

Og i morgen til samme tid;

Faust / Møster! / Negative Øhio / BLANDHOEL / King Lamus / Cikada Duo / Draug Media / DJ Uteq



tirsdag, september 27, 2022

Munch - Tree (reutgivelse, album anm.)

Med Munchs tredje album (hvis vi ser bort fra noen kassettutgivelser som kom i forsvinnende små opplag), som fikk tittelen Tree, merket man at bandet manglet den helheten de to første albumene hadde. Dette albumet viste et band som for første gang lette etter en helhet eller utgangspunkt for nye ekspedisjoner i lyd landskaper. Låtene var knallsterke, men de spriker mer enn før. Det vil si hvis man deler opp CD albumet i to vinyler høres dette ut som to helhetlige album som står som fjellstøtte pæler i norsk musikkliv. Men så inneholder Tree noen av Munchs mest fengende og særegne låter. Hvem kan vel la være å synge med på en låt som Addicted eller Guilt?

Når Addicted smeller til står tiden stille og den Jah Wobble inspirerte bassen til Solbakken får enhver med ett fnugg av interesse for rock til å bli addicted der og da. Resten av bandet slenger seg med og skaper rock verden kapt har opplevd. De nevnte selv Young Gods som inspirasjonskilde i et intervju. Ja de kan absolutt stå som inspirasjon i lag med tidlig PiL, Chrome og muligens en touch av Bauhaus. Uansett er dette Munch solid forankret i sitt eget univers, noe som kommer klart frem her.

De seks låtene på blå vinyl (side A+B) består av låter der det eksperimentelle kommer i bakgrunnen og det mer konsentrerte og kraftfulle Munch får vise at de var Norges beste band på den tiden. Låter som er en naturlig progresjon Så har låtene tålt tidens tann? Definitivt. Selv den dag i dag er dette et friskt pust i en litt stagnert norsk platebransje. Det som er av interesse er det som skjer på utsiden av den etablerte bransjen (da som nå).

Den røde platen er mer eksperimenterende og søkende etter nye lydlandskaper å etablere. Utviklingen på vei videre var virkelig startet. Side C starter med noe som høres ut som en sjark som dorger på speilblank sjy. Fugler skråler og kvitrer og man vet at dette er noe helt annet. Den glir over i Red Star, som åpner som ett soundtrack til en skrekkfilm. Mørket senker seg for alvor og dommedag nærmer seg. Den igjen etterfølges av to korte lydkulisser som omgir låten Chaingang. Side D derimot er en tett over 20 minutter lang sak som heter Black Star. Her kommer bandets kvaliteter til sin rett, da den er en jam aktig sak som er en perfekt avslutning på ett fantastisk album (selv den dag i dag). Tidvis minimalistisk, søkende og nok en gang i et mørkt hjørne. Avsluttes med opphengt rille!

Nå 31 år senere kommer den på vinyl for første gang (tidligere kun utgitt på CD). Vi snakker her om en suverent nydelig innpakning, med full kreditliste og informasjon om innspillingene (noe man ikke fikk på CD utgaven). I tillegg er denne blitt en dobbel LP der den ene er på gjennomsiktig blå vinyl og den andre på gjennomsiktig rød vinyl, alt i 300 eksemplarer i nydelig utbrettcover. Levert av T-Time Vinyl Plant. Alt av lyd remastret mesterlig av tangentmusikeren Lars Årdal. Bare masteringen i seg selv burde være nok til at folk kjøpte denne øyeblikkelig. Ekstra kunstnerisk visuelle bidrag i forhold til CD utgaven er gjort av gitaristen (og kunstner) Alf Solbakken. Resten av bandet besto av Rune Bergstø (bass) Ivar Mykland (vokal) og Rich Nordskog (trommer).

Takk til trioen Etch Wear, Hærverk industrier og T23 for at denne er reutgitt. Kjøper du ikke denne nå, vil du angre i morgen. Dette er pensum for alle som liker musikk bortenfor VG listen, men innenfor rekkevidde.  


fredag, september 23, 2022

Negative Øhio - Welcome to Cuddle Country, Pardner! (album anm.)

I dag slipper det norsk/amerikanske bandet Negative Øhio ut fire album, Welcome to Cuddle Country, Pardner! blir deres tredje fysiske album. Albumet gis også ut digitalt. Det fysiske albumet er delt opp i to mapper som heter Bedside A og Bedside B, der A inneholder stort sett Avant-Garde Metal bangers, mens B stort sett er freeform eksperimental jams. Eksperimentelt er definitiv gjennomgangstonen i denne utgivelsen. Bredden på utrykkene er bemerkelsesverdig stor. Til tross for, eller på grunn av dette, så fungerer det svært bra. Albumet er en reise i den musikalske ytterkant, der det interessante er å finne balansen.

Hver Bedside har 13 låter hver. Av de 26 låtene så er det ikke lett å finne en rød tråd igjennom materialet ved første lytting. På Bedside A flyr tankene mot at dette hadde passet som hånd i hanske som oppvarming for Mike Pattons Tomahawk prosjekt eller Fantômas og i samme verden finner vi også fantastiske Igorrr. I noen rolige pustehull kan man også skimte et par Primus inspirasjoner og en touch av Slayer bak i lydbildet. Definitivt ekstrem-metal men av den sorten som er Easy Listening for the Hard of Hearing. MEN de er hele tiden Negative øhio og ingen andre enn seg selv. Deres særegenhet er den røde tråden. Liker man referanseartistene vil man 110% garantert elske dette albumet.

Bedside B er ikke like hard som Bedside A, men også her blir man imponert over variasjonene i uttrykkene og den teknisk dyktigheten i framføring, komponering og produsering. «AFirefly is the Opposite of a Waterfall» er et eksempel på hvor vakkert det kan låte. Dette er noe The Durutti Column kunne gjort i sine mest drømmende stunder. Andre låter får tankene til å fly mot Prince sitt jazz-funk prosjekt Madhouse, bare at her møtes man av en mer støyende utgave. En tidlig utgave av Fläskkvartetten kommer også i tenkene. Negative Øhio kombinerer mange ulike referanser i et helt unik uttrykk.

Flere av låtene er sluppet som singler tidligere, og her må deres «now we must continue the exciting adventure of politics.» trekkes fram. Dette er et sylskarpt lyskespark til noen ytterst tvilsomme politikere og «bedrevitere» som har fått henge ut transpersoner blant annet i statskanalen i beste sendetid. Her viser de at de behersker å lage fengende flott musikk med tekster full av mot og mening. Låter som allerede betyr noe for svært mange, og som alene gir albumet en stor og viktig verdi. Låtene krydres med egen vokal og med film referanser og bruddstykker fra reklame og annet. Her samples det flittig, men det settes også inn i en større sammenheng som viser at de behersker også dette fortreffelig. På toppen av alt stikker det fram en lettere surrealistisk humor. 

Kjøper man albumet på en strømmetjeneste eller på deres Bandcamp får man virkelig valuta for pengene. Dette er stor kunst rett og slett! Kjøper man Welcome to Cuddle Country, Pardner! i fysisk form, får man en minnepenn i eske med håndtegnet illustrasjon! Innpakningen er betegnende for hele prosjektet, det er fylt av kontraster. Den framstår søt og litt naivistisk, mens musikken er alt annet enn det. På det fysiske albumet får man i tillegg en ekstra mappe fylt opp med bonusmateriale. En liten skattekiste av videoer, bonuslåter, tekstark, malebok(!), multitracks, kunst, desktopp bakgrunner osv. Kreativiteten og kontrastene er deres sterkeste våpen, og på dette albumet viser de til fulle at de vet og bruke disse til det beste for alle som liker litt utfordrende musikk. Minnepennutgaven er kun i 50 nummererte eksemplarer, mens fil utgaven på Bandcamp/Strømmetjenester er uten begrensninger i opplaget. Dette vil du ikke gå glipp av - løp og kjøp!

De spiller for øvrig sin neste konsert på Nødutgangfestivalen 1 oktober! 

En smakebit på hva man kan vente seg fra det nye albumet;

fredag, september 16, 2022

Strangerous – Chant (album anm)

I dag 16. September slipper Strangerous sitt tredje album, «Chant». Siden debutalbumet har hun gjort en rekke konserter. De fire verkene som presenteres her, er på ca. 20 min. hver. For de som er kjent med Strangerous vil de kjenne igjen stilen, selv om at det er et mer modent og komplisert lydbilde vi får høre denne gangen. Har du ikke hørt Strangerous før er det på tide å gjøre noe med det.

Nora Elise Stemland er opprinnelig fra Bodø, men har base i Trondheim nå. Der lager hun lydlandskaper som er både vakre og mørke. Hun har blant annet blitt sammenlignet med en artist som Puce Mary! Selv om hun blir sammenlignet med en så sentral artist, har Strangerous definitivt sin egen måte å framføre og komponere sin musikk på. Et uttrykk som kommer til ved eksperimentel improvisasjon med røtter i samtidsmusikk, jazz og støy. Med sin bakgrunn i alt fra metalband til korsang har hun et bredt og mangfoldig grunnlag å spille på, og la seg inspirere av. Noe av dette kan man skimte i hennes komposisjoner. Dette albumet viser definitivt Strangerous på sitt beste.

Albumet åpner vakkert og minimalistisk av en spilledåse som leder tankene til en psykologisk skrekkfilm eller en episode av Twin Peaks. Rumlende lyd kommer sakte inn og forsterker stemningen mens spilledåsen sakte blir delt opp og deretter spist opp av mørke skyer. Det er et mørkt lydlandskap som blir avdekket med lag på lag av lyder. Dette høres ganske industrielt ut, en plass mellom tidlig Einstürzende neubauten og en litt soft utgave av Jazkamer. Til tider høres det ut som man er i en fabrikk som er på sammenbruddets rand. Mot slutten kommer spilledåsen tilbake og runder stykket av på en perfekt måte. Må høres, da vil du også oppdage hvor vakkert dette er.

Neste komposisjon er albumets korteste på kun 18 minutter og noen sekunder. Det åpner litt avdempet med en slags rytme som går og går. Inn kommer det abstrakte lyder som bryter opp monotomien og bygger opp lydlandskapet. Etterhvert kommer også lyder som kan minne om hvalsang og vokalsamplinger som går i loop. Et for Strangerous, åpent lydbilde, som virkelig får vist frem kompleksiteten i verket. Mot slutten blir det mer støyende før det stopper brutalt og overraskende.

Over på CD #2, eller er man på digitale medier, neste verk. Den åpner med noe som kan høres ut som noen bruker visper på en cymbal med orkestermusikk langt nede i mixen så man hører at den er der men ikke hva det er. Oppå dette kommer rytmer og støy og kompleterer lydbildet. Etter hvert legges nye lag med samplede vokal innslag, der man skifter mellom dyp stemme og en lysere stemme som nesten høres ut som et barn. Hele tiden forandrer loopene seg sømløst og gjør at man aldri venner seg til stemningene. Musikken er perfekt til en skrekkfilm i Hellraiser serien eller på en David Cronenberg film. Musikk enhver skrekkfilmentusiast kommer til å elske.

Visual: Egil Ursin. Foto: Linn Stemland
Siste verk i denne kvartetten er en naturlig avslutning på albumet. Igjen får vi et åpent lydbilde som gir muligheter til å la forskjellige mer eller mindre industrielle looper spille seg opp mot hverandre. Den særegne romklangen gir det ekstra piffet som gjør dette til et meget hørevennlig verk. Oppå dette er en lyd som kan høres ut som smerteskrik, avspilt litt sakte så det får en ekstra mørk og dyster stemning. Denne stemningen forsterkes mot slutten og gjør dette verket til en perfekt avslutning på et vanvittig sterkt album. Dette er kvalitets-støy av ypperste klasse!

Alle stykkene er gjort live, på hhv Vriompeisfest, Blå, Oslo / Nødutgangfestivalen, Sinus, Bodø / Klubb kanin, Rotvoll kunstnerkollektiv, Trondheim og på Gummilyd, Union Scene, Drammen. Til sammen viser verkene en artist som behersker sitt utstyr og begeistrer med sitt lydgalleri.

Strangerous skriver i presseskrivet at; “Chants har gjennom tidene vært viktig for mennesker i rituelle sammenhenger og har virket som en samlende kraft. Verden er preget av uroligheter og klimakrise akkompagnert med en lydjungel som verden aldri tidligere har opplevd. På et plan kan man kanskje si at det er en trygghet i disse repetitive industrielle lydene vi omgir oss med - de blir som chants, da de blir en naturlig del av våre hverdagsritualer, på godt og vondt.” Dette bakteppet er med på å gi en ekstra dybde til verkene på Chant.

Albumet kommer både som en limited edition dobbel CDr i 50 eksemplarer i håndtrykt cover, designet og utført av artisten selv. CD-labelene har foto tatt av artisten. Designet på både cover og labeler står godt til musikken, og gir helhetsinntrykket en ekstra dybde. Vi snakker her om et kunstverk i seg selv, allerede før man har hørt på musikken. Det fysiske albumet kan kjøpes direkte fra artistens Bandcamp eller via en beskjed på messenger eller på Instagram. I tillegg gir Draug media denne ut digitalt på alt av strømmetjenester og på sin Bandcamp. Det fysiske albumet kan også kjøpes via dem. Nå vet du hva du må gjøre; løp og kjøp!

Det gjøres oppmerksom på at Nora Elise Stemland er i redaksjonen til Musikk fra Norge.

tirsdag, august 30, 2022

mandag, august 29, 2022

Thule – Natt av Jacob Holm-Lupo (bok anm.)

I serien Norske albumklassikere finner man både CD og vinylutgivelser, men kanskje like viktig, en bokserie også. I sistnevnte kommer Jacob Holm-Lupo (White Willow mm) med en bok om andre albumet til Honningsvåg bandet Thule. Vi snakker om «Natt» (Noen vil påstå det var deres tredje album, noe som stemmer for så vidt, men andre som Thule, første kom som Ultima thule og er nylig reutgitt i CD serien).

For de som ikke er familiære med hvem Thule er, så er det et progrelatert band fra den forblåste Finnmarkskysten. I sin musikk skildrer de både vær og vind og ikke minst historier fra når landsdelen ble bebodd og hvordan det er å bo der den dag i dag. Deres unike evne til å formidle elementene som utgjør deres liv der oppe er nok hemmeligheten til deres fanatiske fanskare, der mesteparten bor i utlandet og knapt forstår norsk.

At dette er forfatterens favorittalbum kommer fram allerede i introduksjonen. En klargjøring som nok er på sin plass, da han tidvis glir over i noe som kan minne om en hyllest. Spesielt kommer dette fram i kapitlet «Natt – sang for sang» der han inngående analyserer låt for låt. Det med en musikers innsikt og forståelse som kan bli vel teknisk for en ren lytter som ikke er familiær med en utøvers inngående beskrivelser av teknikk og utstyrspark. Men også de vil la seg skylle med i beskrivelsen og vil forstå det skrevne ord bedre ved å lytte til albumet mens man leser.

Til tross for at det enkelte steder blir muligens vel teknisk har Holm-Lupo klart å holde en forholdsvis nøktern tone, uten å gå på akkord med hva innholdet skal være. Denne boken er og blir en hyllest av et av de mektigste album som er utkommet i Norge. Boken er krydret med anekdoter og utdrag fra intervjuer med både medvirkende og innflytelsesrike fans. 

Noe som gir boken en ekstra dimensjon er hvilken betydning Thule, og muligens albumet «Natt» spesielt, har hatt for norsk black metal. Kristoffer Rygg (Ulver mm.) beskriver sitt møte med albumet som et av de første han kjøpte i Øystein Aarseth (Mayhem) sin legendariske platebutikk Helvete (der Neseblod er i dag i Schweigaards gate i Oslo) samme året Helvete åpnet sine dører. Slike gløtt inn i historien er krydret som gjør denne boken særdeles leservennlig, og selv for en fan helt fra første utgivelse («I lovens navn») så byr denne boken på nytt. Så liker man prog eller elsker Thule er denne boken obligatorisk.

fredag, august 26, 2022

Maja S.K. Ratkje – Danse macabre (album anm.) + Maja S.K. Ratkje & Bjørn Hatterud - Focus Foucault Foccacia / Malleus Maleficarum Maximum (EP anm.)

Vi starter med Maja S.K. Ratkje sin «Danse Macabre» utgivelse, som er en gjenutgivelse av en kassett som kom ut i 100 eksemplarer en mørk aften i februar 2010. Fra coveret på den utgivelsen kan man lese at opptaket er fra en fri improvisasjonskonsert på Podium i Oslo, 16. Juni, 2009. Konserten ble tatt opp der og da av Kjetil Hanssen og utgivelsen produsert av Petter Flaten Eilertsen og utgitt på de to sistnevntes kassettselskap Kassettkultur. Lasse Marhaug laget coveret (som også er brukt på reutgivelsen) og mastret denne.

Kassettens to sider utgjør de to komposisjonene på denne CD og digitalutgivelsen på Sanntidsmusikk (Som er Eilertsens selskap). Begge klokker inn på ca 18 minutter og må høres etter hverandre for å få en helhetsfølelse av verket. Første del er mer rytmisk preget med flere vokalinnslag og med mer minimalistisk tilnærming. Denne delen er klart mer eksperimenterende og legger på mange måter grunnlaget for del to. 

På andre del får vi korte innslag av noe som ligger nært opp til dronestøy, som utgjør en mer kompakt komposisjon. Hun bygger opp temaer og glir over i nye temaer på en kontrollert og sømløs måte. En teknisk øvelse som virkelig er krevende, og som Ratkje behersker til det fulle. Det oser av kreativitet og samtidig en klar linje i verket. Det er heldigvis ikke noe som er fremført for å vise sin tekniske dyktighet. Nei dette er basert på en faglighet få er forunt, og verket viser en kunstner i sitt ess. Det sluker lytteren og slipper ikke taket før avspillingen er fullbyrdet.

Musikken som serveres er nøye avbalansert og utgjør en harmonisk, likefullt støyende, flom av lyder som er balsam for øret. Dette er vakkert rett og slett, slik som kun støymusikk kan være. Er man ikke familiær med sjangeren er dette en perfekt døråpner inn i et univers av utøvere og stilretninger. Er man allerede inne i hva dette dreier seg om vil albumet være en selvfølgelighet i enhver samling.

«Focus Foucault Foccacia / Malleus Maleficarum Maximum» består av to tidligere singelkassetter som kun var tilgjengelig hvis du kjøpte begge i sin tid. Så at de nå er satt sammen til en EP er vel en naturlig ting sett i lys av hvordan de ble utgitt den gang da. Begge er med Maja S.K. Ratkje og Bjørn Hatterud (dvs som Solveig Kjelstrup & Maskinanlegg på de to første låtene og som Maja Ratkje & Björn Hatterud på de to siste). Disse to ble også utgitt av Kassettkultur i sin tid, som Ratkjes soloutgivelse over her. Begge hadde cover av Helene Rickhard og foto av Fin Serck-Hanssen.

Denne EPen følger på mange måter i sporet til «Danse macabre». Lyder ballanseres opp mot hverandre og stokkes om og med det skaper nye lyder, klanger og uttrykk. Der Ratkjes soloalbum kan bli litt droneaktig og tidvis minimalistisk, er EPen mer konsentrert og rett på sak. Her er jo tiden til rådighet kraftig redusert så her må man komme raskere fram til essensen i uttrykket. Dette er jo også studioarbeid så man har muligheten til å konsentrere seg om sluttresultatet på en helt annen måte enn f.eks. på Ratkjes live album.

Hatterud & Ratkje har samarbeidet flere ganger og som alltid finner de hverandre i det musikalske uttrykket på en fortreffelig måte. Man kan nærmest høre igjennom musikken hvordan de forsterker sine beste sider og dyrker fram ny musikk.

Der «Focus Foucault Foccacia» er en mer støyorientert utgivelse, er «Malleus Maleficarum Maximum» mer eksperimenterende og rytmisk og alldeles ikke støyende. Perkusjon og blåser(e) der førstnevnte legger grunnlaget og sistnevnte fyller ut lydbildet på side 1. Uttrykket har noe østensk over seg. En improvisasjon over folkemusikk fra Balkan muligens? Side 2 er mer lydcollageaktig og åpner med musikk avspilt på for lav hastighet med perkusjon og blåseinstrument som fyller ut lydbildet. Definitivt eksperimenterende, og kan minne om ting som f.eks. Guttorm Nordø gjorde med sitt Sosiale skuespill.

Albumet og EPen er ute på CDer og på Sanntidsmusikk sin Bandcamp som filer fra og med i dag (26. august). Løp og kjøp, det fortjener du.