tirsdag, september 22, 2015

Hide Unas – Noishism (album anm.)

Noishism er en samling vakre mantraer som hamres skånsomt inn i hodet ditt og vil i de fleste tilfeller berike ditt liv.

Albumet åpner med to virkelig overraskende vare og rolige låter basert på ett gjentakende tema som smitter av på deg garantert. Catchy som bare det. Overraskende for oss som ennå har dette prosjektets forrige album friskt i minne. Det kom riktignok for 11 år siden men var med sin eksperimentelle form og innhold ett nytt friskt inn i norsk musikkliv. Nå er det vokalbasert i hovedsak, der låtene er bygd opp rundt ett riff/tema som gjentas til du enten blir sprø eller ubetinget elsker det.

Det vare blir etterhvert avbrutt av mer eksperimentelle innslag som gjør at man føler at noe av det som var kjennetegnet fra forrige album er ivaretatt til en viss grad. Man kjenner prosjektet igjen men bare i korte sekvenser før man er tilbake i et musikalsk landskap som kan minne om Young Marble Giants i deres storhetstid, andre ganger til tidlig Durutti Column rundt «LC» albumet. Den repeterende rytmikken kan få tankene mot Dome på den ene siden og Eyeless In Gaza i rolige øyeblikk på den andre. I det hele tatt er stemningen i albumet satt inn i ett historisk sett engelsk lydlandskap rundt første halvdel av 1980 tallet. Samtidig er arrangementene og ikke minst den prikkfrie produseringen helt klart av nyere dato.

I all sin helhet er dette ett album som trekker trådene fremover og er tidvis tidløs i sitt musikalske univers. Av og til kommer det album som er en boble i tilværelsens stadig omveltende trender. Musikk med noen faste holdepunkter som ikke lar tid, sted eller trender bestemme innholdet. Dette albumet er definitivt ett slikt album. Det burde appellere til folk i alle leirer innen rytmisk musikk, men kanskje mest til de som vil bli utfordret litt, men ikke for mye. Samtidig må låtenes fengende førsteinntrykk fremheves, deretter slitesterke melodilinjer krydret akkurat nok til å gi lytterne noe nytt å oppdage selv ved svært mange avspillinger. Det er nok det som er albumets sterkeste kort. Men her er det mange esser som spilles ut over to LP sider.

Æ sin vokal er umiskjennelig og kler musikken perfekt, overraskende nok da vi kjenner han mest fra vise og poprock i all hovedsak. Uvant å høre han synge på engelsk også, men også det behersker han forbløffende bra. Han har i tillegg skrevet alle tekstene på albumet, men til tross for det så er ikke dette ett typisk Æ album, til det skiller musikken seg for mye fra det man er vant til fra den kanten. På den annen side er du fan av Æ vil du garantert elske dette albumet også. De resterende musikerne gjør også fremdragende bidrag slik at sluttresultatet er en perle av et småeksperimentelt poprock album. 

Konklusjonen er at dette er en kommende klassiker som det fort kan havne i kategorien som folk gir blod for å få tak i. Dette er ett sånt album som blomstrer med modningstiden og gjør at de fleste vil oppdage dets storhet lenge etter at det lille opplaget forlengst er utsolgt. Du er herved advart.