fredag, oktober 05, 2018

Hellavator – Ruin (album anm.)


Fauskeduoen Hellavator har endelig sluppet debutalbumet sitt (nå også på vinyl etter at det lå en måned først på strømmetjenester). LP utgaven visstnok presset i så lavt opplag som 100 ex, noe som gjør denne til collectors item i løpet av måneden. For enhver med svart som primærfarge kan ikke annet enn å svi av det som måtte svies av for å sikre seg dette mesterverket.

Enhver som liker tung stoner metal av den virkelig fengende sorten som drar lytteren sakte gjennom helvete og tilbake, med røtter langt tilbake i bluesens svarteste øyeblikk, har nå funnet nåla i høystakken. Den heter Ruin og er ikke bare pliktkjøp, den får du ikke av platespilleren med det første. Fra gitaren flærer opp høyttalerne (maximum volume only selvsagt) til trommene setter dagsordenen og vokalen tar urbanbrølet er enhver med god musikksmak solgt.

Dette er tungt som bare Black Sabbath i glansdagene klarte det. Hardt som Melvins og mørkt som i bakgården til My Dying Bride på en svært overskyet dag. Fra åpningslåten Heroin til siste kutt The Hangman er man hengitt til disse to karenes herjinger. Som lytter bli man virkelig tatt med på en reise på den meget mørke siden av virkeligheten. Slik som åpningskuttet på side B (på vinylen selvsagt) The Devil May Care. Åpner med en ensom vokal som snart får selskap av instrumentene og i lag med teksten setter lytteren i en stemning som bør inntas varsomt. Dette er så mørkt at svart nesten ikke er mørk nok.

Reisen er gjort så overbevisende om du hadde sagt at de kom fra en sluskete bar i Texas i forrige uke eller dette var fra en gjenglemt demo som et Birmingham band hadde gjort for lenge siden og var nå restaurert til nåtidens standard hadde du fått hvem som helst til å tro det. For lyden er klokkeklar og tung som bare en regntung aften kan frambringe. Albumet er innspilt og mikset av Pelle Henricsson (Meshuggah, Cult of Luna, Amulet etc.) på Tonteknik Recordings i Umeå, Sverige noe som høres. Svensken skal ha sin del av æren for at dette har blitt en plate i øverste verdens sjikt.

Når man er en duo og klarer å frambringe så mye lyd og så forskjellige opplevelser for hver låt, men samtidig uten å forlate det som kjennetegner Hellavatorsounden, da har man klart noe stort. Det har denne duoen der trommingen slår hver takt inn med stålnagler og gitaren kompletterer lydbildet med det som trengs å tettes av lydhull. Som rosinen i pølsa kommer en vokal som er 110% ektefølt i sin desperasjon, enten det er growl lignende eller mer clean vokal.

Dette er uten tvil årets rockeplate. Får de ikke Spellemannsprisen for denne kan de like godt legge ned den prisdelingen for da har juryen ikke forstått hva rock skal være.