Norges hovedsete for
country har blitt Trønderlag. Burde vært nok å nevne The International Tussler Society, men også Ida Jenshus og andre har
ligget innenfor sjangeren men samtidig appellert til store grupper av
befolkningen som forholder seg nøkternt til sjangeren. Nå rider
Sugarfoot for alvor inn i manesjen og driver nye grupper av mennesker
inn i countryens verden.
Å kalle Sugarfoot
ett countryband er for lettvint, da deres låter er bygd like mye på
rockens finurligheter som countryens fortreffeligheter. De bygger
videre på noe The Byrds, førnevnte Tussler og de gangene Neil Young
er i sitt mest roots orienterte hjørne, har brakt til alters før.
Det er jordnært, ekte og med solide låter som underbygger tekstene
som i stor grad er i smertefulle hverdagsskildringer slik som rotekte
country skal være. Likefullt er harmoniene mer mot 60tallets
poprock, med steelgitaren lurende i bakgrunnen. Tilsammen kokes dette
sammen til en iørefallende countryrock som er lettfattelig og like,
men likefullt slitesterkt. Setter man på dette albumet slipper man
aldri av kroken igjen.
Dette dobbeltalbumet
med hele 16 låter viser et band som stortrives og spyr ut perler på
en snor etter samlebåndsprinsippet, men uten noen gang gå i fella
med å kopiere sin egen formel. Hver låt lever sitt eget liv, og de
aller fleste av dem er så slitesterk at de kan få en
countryskeptiker til å vifte med hvit flagg og kjenne lukten av
prærie sige ut av stereoen. Kvalitet fra første tone til omslagets
stilistiske utforming er omkvedet her.
Selvsagt er dette en
dobbelt LP og følger opp coverets inntrykk av at her er ett band som
vet at country er mer enn posering, det er en livsstil. Det er bare å
bøye seg i støvet å la seg begeistre av dette bandet, for dette er
ekte vare. Og ekte vare er til for å nytes i store doser.
Albumet kom først i
150 ex på grønn gjennomsiktig vinyl, deretter på svart vinyl.
Begge utgavene med CD vedlagt.
