Honningsvågbandet
Moillrock ga i vinter ut sitt andre album uten at for mange fikk det
med seg. Synd er det fordi dette er ett gjennomført og velprodusert
album som mange kan ha glede av å høre på.
Bandet har brukt
året (og for den saks skyld, årene før) til å turnere og spille
på så mange festivaler som mulig, og da hovedsaklig i NordNorge. Er
nok en av grunnene til at folk sørpå ikke har oppdaget dem.
Musikalsk har de dempet den litt mer rå energien i Green Day
landskapet som tildels preget deres forrige utgivelser. Som de forrige
utgivelsene er dette dyktig gjennomført, men i forhold til de
forrige har de nå funnet seg selv. Der de før slet litt med å
finne sitt musikalske uttrykk, står de nå fjellstøtt i sin egen
sound.
Musikalsk har de
ennå noen rester av Green Day syndromet, men de ligger langt nede i
mixen og er på ingen måter skjemmende men gir lytteren en følelse
av å ha hørt dette før med positivt fortegn. Dette er en teknikk
mange benytter seg av med hell, så også Moillrock. Oppå dette får
man en myk metalaktig rock som blir kledd rundt låter som fenger
fint i hodet. Dette albumet burde passe fint både i bilen og på
radio.
Etter å ha sett de
live må det sies at album utgaven av bandet er mye mer behersket enn
live utgaven. Sånn sett burde de klare å tekkes minst to leire,
både de som vil ha en spenstig konsert opplevelse og de som vil ha
velprodusert rock på stereoen.
