Den som forventer seg en innadvent mørk
plate som kunne vært brukt som alternativt soundtrack til Eraserhead blir skuffet, men er man åpen og ikke tar tittelen for bokstavelig
så åpner det seg en plate i kryssningspunktet mellom synthpop og
elektronisk krautrock. Umulig vil nok mange si. Vel Sonisk blodbad har gjort det og
det høres faktisk vakkert ut.
Albumet er vakkert på en underfundig
måte. En slags kryssning mellom KLF sitt "Chill Out" album
og Schnitzler/Hatterud sitt "Hirschgebrüll" album. Umulig
vil nok mange si, og mange vil nok hevde det inntil de hører dette
albumet. Albumet er mye lysere i lydbildet enn fjorårets singel
"Blue Room". Faktisk burde kanskje titlene vært byttet om,
slik at albumet het blått rom. Her strømmer det på av klar blå
himmel inn i et rom fylt av botaniske sjeldenheter. Alltid med en blå
melankolsk undertone som er albumets røde tråd.
Singellåten "Blue Room" er
med her i en remixet utgave som virkelig drar albumet oppover mot
crescendo, som blir utløst av avsluttningssporet "Cold Winter"
som på en fabelaktig måte oppsummerer de løse trådene som har
vært igjennom albumet og gir hele "Dark Spring" en ny
mening. Brutal vakker avslutning av ett album du burde unne deg til
fordypning i mørkt rom med ax volum. En garantert indre reise i ditt
eget sinn. En filmopplevelse som ikke kan festes til filmlerret men
som må oppleves. Kryss ut 23 mars i kalenderen for da er albumet i butikker som selger god musikk.
