Albumet åpner som et godstog full av
hard rock stevner inn i æret dit, før låten plutselig går over i
ska-takter som er Hoplang Knut og Ska Patrol verdige. En merkelig
kombinasjon som burde hørt helt malplassert ut, men som faktisk
fungerer overraskende bra på åpningslåten "In Shit We
Rumble". Neste låt er mer opp mot andre destinasjoner i det
musikalske landskapet hvor gitarer flerrer vekk enhver motstand. De
skaper ikke noe nytt, men de resirkulerer rockehistorien fra
60-tallet og langt inn på 90-tallet på en forfriskende og
forførende måte.
At bandet har bragt inn elementer fra
så mange retninger redder dette albumet, for det blir aldri
kjedelig. Tøft er muligens en fellesfaktor for alle låtene. Det
låter som en gjeng festglade rockere som har overdose av ADHD i
kroppen og mangler medisin for å få dempet kreativiteten sin.
Eneste måte er å svi av instrumentene i studio og det er akkurat
hva de gjør.
En mer soleklar nachspiel klassiker er
det lenge siden verden har hørt. Dette er ukomplisert og thight rock
med baller så det holder. Live må dette bandet være en frydefull
opplevelse som får rockefoten på hvem som helst til å gå amok.
