Cardium - Songs From The Walls (album anm.)

De trekker inn inspirasjoner fra både metal og storbandjazz, fra Patti Smith, Portishead, Tom Waits og en rekke andre og omsetter dette til en utsøkt blanding som bare er Cardium. Lekkert utført, behagelig å lytte til, innbyr til gjenhør og har slitesterke komposisjoner og arrangementer. De har definitivt tatt ett syvmilsteg i riktig retning side "Ten Black Butterflies" og leverer med "Songs From The Walls" et av de årets definitivt beste album. Dette er det bare å la seg imponere av.

Det åpner svært så lavmælt og innbydende og bygger seg opp derfra, tone for tone, låt for låt. Dette er ett helstøpt album hvor singellåter er tatt vekk og erstattet med en helhet som det er sjeldent man opplever i dag (likefullt ga de ut flere DL singeler på tampen av fjoråret). At inspirasjonene skinner litt mye igjennom som f.eks. på "Blue Rose" hvor koringen er tatt fra godeste Leonard Cohen tilgir man dem lett, for de gjør det med en slik stil å eleganse at man lar seg rive med i stemningene som utgjør albumet. Utviklingen fra forrige album er store. Her er har de funnet seg selv og ytterpunktene er finslipt som på en diamant. Ikke for det en rufsete gitar får lov å sette sitt preg, men da på en måte som føles helt rett og aldeles ikke malplassert.  

Så naken musikk som dette krever klokkeklar og fjellstø produsering, og det får man her, heldigvis. Lyden er så absolutt med på å fremheve låtene og gjøre albumet til en svært lyttervennlig opplevelse. Når man da får en innpakning som henstiller tankene til falmede foto fra Amerika, så er det bare å gi seg over. I en mølje av tildels greie utgivelser så kommer dette albumet og virkelig skinner som en sol i mørket. Dette vil du ikke gå glipp av.

For bestilling av plate(r), konserter eller annet, send dem en mail.