Viserocker Christer Borg er tilbake med
nytt album. Fauskeværingen leverer nok ett album som er i hans ånd
og stemning, men denne gangen mer rebelsk enn noensinne.
Med seg har han som vanlig HallsteinSandvin (Æ, Hide unas mm) så lyden er upåklagelig produsert.
Skulle ikke tro mesteparten av dette er tatt opp i ei hytte. Dette
låter svært så profft å fint ut. Instrumentene er i perfekt
samspill og vokalen er akkurat passe høy, samtidig som vokalen glir
fint inn i lydbildet. Arrangementene må også fremheves slik de
fremhever låtene og gir de ett ekstra puff.
Platen åpner med den Green Day aktige
"Morten Harket" som handler om popstjernen. Deretter glir
det over i en låt med latin amerikanske rytmer og pønka gitarer her
og der. Slik leker Borg seg igjennom platen og skjeler til alt fra
visesang og jazz til pønk og eksotiske rytmer fra varmere strøk.
Det er tydelig at Borg har samlet opp erfaringene fra tidligere og
brukt dette til å rette opp at alle feil fra i går. For slik som
albumet fremstår her kan dette albumet fort fri til nye lyttere, og
definitivt holde på de som allerede er familiære med Borgs
musikalske univers.
Tekstene er selvsagt i fokus når det
er en visesanger som trår til, selv om dette i meste går i rocka
takter. I en låt som "Vi dro tel Leipzig" får han
virkelig dratt fram sitt forteller talent. En hverdagsskildring av
ungdom på hurratur i Tyskland, en tur som nok mange kan kjenn seg
igjen i uansett hvor man dro. I det hele tatt er det mange
hverdagsskildringer her som appellerer til folk flest. På det viset
er platen mer folkelig enn man får inntrykk av.
Platen er variert i ord og ikke minst
musikalske kromspring. Det er også platens styrke. Dette er en plate
som gror for hver lytt og glir inn i selskap med alle de andre
fantastiske utgivelsene som har kommet i år. Platen burde være en
selvfølge for alle som liker både Kråkesølv og Æ. Ingen tvil om
at dette er Christer Borgs beste album til nå, og det fortjener at
du tar en lytt.