Nok en potensiell klassiker er født
(og utgitt). Kambodsja overgår seg selv på sitt nye album i
pønkprog hinsides 99,9% av det som finnes på markedet.
Det første man biter seg merke i er
den rå lyden. Det er noe demoaktig over lyden som får fram en
distinkt og ekte bootleg følelse over det hele. Antagelig ett av de
beste bootlegene i verden angående lyd, men likefullt. Lyden er rå
og legger til rette for en aggressiv og dyster utløsning i energi og
dyptfølende desperasjon.
Musikken er svært intrikat oppbygd og
inneholder nok taktskifter pr minutt til å tilfredsstille selv en
svært kresen progfetish med sans for det uventede. Dette er ikke
symfonisk prog for hyggestunder med familien, dette er rå utløsning
for nerder og andre interesserte av den litt mer viderekommende
sorten. Dette er musikk som tar opp i seg hardcore pønkens
aggresjon, flærrer den opp med progens forkjærlighet for
taktskifter (les matterock) og legger inn melodiske sekvenser for å
gi pusterom for lytteren så man ikke glemmer å trekke inn nok
oksygen til det braker løs igjen.
Dette er ikke musikk for nitime lyttere
eller folk som trenger noe å slappe av til etter en stressende dag
på NAV eller på jobben eller whatever. Dette er musikk som krever
sin lytters 100% oppmerksomhet. Dette er musikk som skraper siste
rest av mørke hemmeligheter ut av hjernebarken og tonesetter den på
vakrest mulig måte. Dette er en krysning av teknisk metalpønk, TheSpectacle og Naked City i deres Earache periode. Hvis du klarer å
oppdrive en slik assosiasjon i hodet er du på rett vei, hvis ikke så
er lytting obligatorisk. Glem det, dette er pliktlytting for alle som
liker å tro de følger med på det som skjer i Norge i det herrens
år 2012. Dette er ikke for alle å like og trykke til sitt bryst,
men en viss crossover appell burde den ha i visse kretser som skyr VG
listen og elsker å lytte til musikk som graver i mørket og spar opp
musikalske lydbilder i gata der Rembrandt og Bosch nok har sine
åndelige tilstedeværelser.