torsdag, desember 25, 2008

Backstreet Girls - Don`t Fake It Too Long (Hit Me Records) LP (anmeldelse)

Backstreet Girls sitt mytebelagte album "Don`t Fake It Too Long", ble innspilt sommeren 1984 med den engelske vokalisten Pat Diamond som utfra vokalprestasjonene nok var et naturlig valg, de sosiale derimot oppdaget de for sent. Lang historie kort ble det vel mye festing og på toppen av alt ble han utvist fra Norge og dukket senere opp som hare krishna. Albumet ble lagt på is og tiden gikk. Hit Me Records skal ha all ære for å ta sjangsen på å utgi ett album som har vært lagret i 14 år. Men som god vin blir den bare bedre med årene, så også med dette albumet.

Musikalsk skyter det i gang så adrenalinet får en kickstart og gir deg ikke fred i rockefoten før du sitter der og nynner til både den ene og den andre låten. Dette er edsvorne menn som kan sitt fag og som sprudler i vei i sin egen mix av AC/DCs standhaftighet til å aldri forlate den hellige låtoppskrift, Steve Jonesaktige gitarsoloer med Chuck Berry som en åndelig gudfar, legg inn noen små doser Ramones, Faces, Damned, Slade + en meget stor del utvilsomt egenprodusert originalitet og du får et album som i norsk standard er så bra at man gråter blod med tanken på hva som kunne ha skjedd hvis dette hadde vært utgitt i 1984.

Musikalsk er det ikke snakk om å forlate den stilen vi alle har lært å kjenne Backstreet Girls, til tross for det sprudler de litt mer enn på mange andre utgivelser. Vokalist Pat Diamond glir inn som den mest naturlige ting, rytmeseksjonen er så stødig at den ville overlevd hvilket som helst jordskjelv i Los Angeles og prikken over ien er Petter Baarlis gitarspill. Den mannen burde fått sitt navn innskrevet i gull på ethvert konsertsted dette bandet har opptrådt. Få om noen norske gitarister uansett sjanger kan sitt håndverk så bra som han. Baarli har denne unike måten å spille på som tilsynelatende høres så enkelt ut, men like fullt med så mye innlevelse og ikke minst med så mange små preferanser til Berry, Richard, brødrene Young osv osv at man til stadighet blir overrasket av hans vitalitet og gnist.

Backstreet Girls har funnet sitt ståsted og er klippefast i sin tiltro til det, således er det lett å sammenligne dem med band som AC/DC og Ramones, men i likhet med de nevnte viser BG en imponerende evne til å levere varene album etter album. Noen ganger leverer de album som er OK andre ganger leverer de album som blir legendariske. ”Don`t Fake It Too Long” har fått legendestatus før de fleste hadde hørt det, således er det en stor risiko med å utgi det for man kan bli skuffet etter at forhåpningene var skrudd vel høyt opp. Det er derfor med en utsøkt glede å fortelle at dette albumet er faktisk legendemateriale. Det slår deg midt i rockefoten og gir deg ikke fred før du har spilt det både to og tre ganger på rad. En ren nytelse som setter Backstreet Girls opp som det mest undervurderte rockbandet i norgeshistorien. Kort oppsummert kan man på godt norsk si at this is what rock`n`roll is all about, så fikk du den ikke til jul har du ikke noe valg, kjøp. Enhver vinylsamler med respekt for seg selv har denne i samlingen før utgangen av året, alle andre bør bruke 2009 til å ta seg sammen and think you little about.