musikalske og lyriske univers så åpner det seg hverdags- skildringer og mer filosofiske betraktninger som fungerer overraskende bra. Selv om man mer enn en gang føler at man begynner å komme inn i en låt som så kort tid etterpå er brutalt slutt. Denne samlingen har mange brå avslutninger som heldigvis er slik for da lever låten i savnet etter mer, i motsetning til 99% av den popen som man blir presentert til daglig der faktisk 1 minutt er mer enn nok. Her får man aldri nok. Albumet er abstinens pop for frafallne rockere som trenger påfyll av rolige og tidvis melankolske druesukkerskudds pop låter.
Dette er et album som er farlig lett å like og dermed spille ofte og om igjen og igjen en gang til. Heldigvis er melodiene tilstrekkelig variert til at man slipper å føle at nå kommer mettningspunktet farlig fort. I forhold til Cox sine tidligere produksjoner vil jeg driste meg til å påstå at Cox har kommet hjem der han skal være, selv om jeg regner med at en slik påstand vil vekke harme og avsky fra Coxs gamle fans. Dem om det for dette er det beste som har kommet fra Cox noensinne. Bare så synd at det skulle ta ni år for at dette albumet ble utgitt. Nok om det nå er det her og du bør så absolutt sjekke det ut snarest. Husk det er bare 500 nummererte eksemplarer og de kan fort bli samleobjekter før du aner det.
