Adrian Cox – 23 / Neurotor - Browse Carefully / Rune Clausen - Svartor (album anmeldelser)

Egentlig er bloggen forlatt og overlatt til historien, men så har det seg slik at musikkverden tar aldri ferie ferie. Det produseres og lages ny musikk i hopetall. Av kvantitet kommer kvalitet er ett gammel jungelord. Vel av og til slår det til. Her er det noen ord om tre utgivelser ALLE med utøvere med ett bevist forhold til sin musikksamling. Av og til, en svært sjelden gang dukker det opp utgivelser som får en pensjonert blogger til å ta til tastaturet (igjen). Nå har Adrian Cox, Neurotor og Rune Clausen begått album ALLE burde skaffe seg. I hvertfall de som liker vakker musikk litt utenfor det kommersielle plankekjøret. Så da åpnes Musikk fra Norge for noen linjer (og hold ikke pusten, kan fort bli år til neste innlegg, hvis det kommer flere...) .

Ved første lytt på Neurotor sitt siste album kom tankene på gli umiddelbart. Man ble dratt inn i lydbildet og forble der til LPen måtte snus. Sekunder senere er man fengslet på nytt. Her er en nedstrippet psykedelia innimellom de delikate rytmebildene og harmonier som fenger ørene til de grader. Helt klart et album samlere vil oppdage alt for sent til å få til en respektabel pris. De der ute som har kjøpt den vil nok behandle den som gull. For denne er gull tvers igjennom. .

Kan minne litt om en kryssing av Ba-iss, siste Hide Unas, Origami arktika og dets like. En touch av tidlig 70talls Pink Floyd krydder albumet perfekt og setter prikken over ien. Det er svært tydelig at duoen kan sin musikkhistorie og har hørt mye på de litt mer avant garde uttrykkene, men samtidig beholdt melodilinjer som er iørefallende og småeksperimentelle på samme tid. En øvelse som er krevende og som de har løst fortreffelig. Det er bare å berømme deres varhet i produksjon og arrangeringen som gjør lydbildet skjørt, men likefullt trenger inn og åpner lydlandskaper.

Fortreffelig er også Rune Clausens nye album. Vi har skamrost han før og gjør det igjen. Denne gangen harhan gått enda lengre enn før i å oppløse lydbildet slik at mye av rytmikken er borte og ikke så iørefallende. Er en slags blanding av ting Erik Wøllo har gjort og Berlinerskolen.

Stemningsmusikk som kan stå som selvstendige soundtracks til kortfilmer som burde lages.... øyeblikkelig. Stemninger som kan være både mørke og litt lysere uten at det tipper over i det banale. Stemninger som kan av og til tippe over mot A Place To Pray, og samtidig peke mot noe Conrad Schnitzler kunne ha gjort som åpning på en Mayhem-låt. Musikk som fanger lytteren og lar denne reise i sitt eget univers med Clausen som los. Absolutt nye takter fra Clausen og han lykkes fortreffelig.

Tredje album (alle gode ting er tre) er Adrian Cox nye album. Hans alias; Askil Hagen er en uhyre produktiv mann som i fjor gjorde musikk i lag med bl.a. Beranek med sin duo EL/NeUe og nå solo. Cox er meget glad i miniatyr låter rundt ett minutt og kortere. For noen år siden gjorde han «99 sanger». Det er et album fylt hverdags- skildringer og mer filosofiske betraktninger som fungerer overraskende bra. Det samme kan sies om «23», bare at her er det ett mørkere bakteppe som senker seg over albumet.

Flere av låtene handler om sykdom, noe som får tankene over til flere av Helge Gaarders tekster på Kjøtt sitt album «Op» og andre utgivelser. Brutalt ærlige betraktninger tonesatt med lett melankolsk småeksperimentel synthpop. Hagen får virkelig fram kampen for helsen så man får frysning av det. En kamp vi alle må kjempe men sjelden så vakkert ordlagt som her. Kanskje Cox sitt viktigste og mest melankolske album til nå.

Kort oppsummert. Tre album for alle som liker musikk som foregår bortenfor VG-lista, og som alle burde ha i sin samling. Løp og kjøp.