Endelig er #18 av det
som en gang i tiden var pønkezinen Nye oppstøt ute. Noen nummer forkortet til NO! og er nå tilbake som Nye oppstøt. Som det ett magazine for oppdagelser og nye opplevelser. Navneskiftet fram og tilbake til tross så har de tatt
vare på gi faen holdningen og forlengst sprengt alle rammer for hva
et kulturmagasin kan inneholde. Tenkt deg en mix mellom gode gamle
Nye takter, Folk & røvere, Gateavisa og svenske ETC., med litt
attåt. Da nærmer du deg.
Det heter seg at man
ikke skal gape over for mye, for da treffer man ingen. Vel her er beviset på
det motsatte, så lenge man er opptatt av det som for letthets skyld
kalles undergrunn, eller heller subkultur. Dette er redningen for
alle oss som ikke bryr seg om VG listen, trendmagasiner eller
høyverdig menings-diktaturer. Sjelden blir man mer trigget på å
gjøre noe sjøl som etter å ha lest NO! Etter at Gateavisa gikk inn
(for det ble vel med det forsøket tidligere i år?) er dette det
eneste litterære vannhullet i Norge for alle oss som tilhører et
subkulturelt miljø og samtidig trenger åndelig påfyll.
I løpet av 192
sider (!) i 10" x 10" størrelse (samme størrelse som EPen
som kommer med hvert nummer, mer om det lengre ned.) får man også denne
gang ca halvt om halvt med musikkrelatert stoff og andre
innfallsvinkler til den mangfoldige subkulturelle verden som venter
på at du skal oppdage dem. Her er saker om Werner Herzog, intervju
med Anne Krigsvoll, en sak om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa osv til
et portrett av Genesis P. Orridge, kortversjon av historien om
Residents, filosofiske intervjuer med Johnny Yen og Bjørn Müller
med mye mer. Dette magasinet er en oase i en ellers heller
uinteressant norsk bladjungel der fler og fler skriver om mer eller
mindre akkurat det samme.
Sakene er
gjennomarbeidet og vitner om skrivekløe og etterrettelighet og det
smitter over på leseren. Når man setter seg ned med NO! #18 dras
man fort inn i en verden som er frodig og fargerik og man kommer
definitivt til å få seg både en og flere aha opplevelser på
ferden fra perm til perm. Som vanlig fin og leservennlig layout,
spreke illustrasjoner og tvers igjennom et kvalitetsprodukt som vi
trenger i Norge i dag. Rett og slett ett fornøyelig gløtt inn i
virkeligheten.
Nye oppstøt er også NO!, et
plateselskap som hver gang det kommer en papirutgave, kommer med en
10" EP på flunkende flott vinyl. Denne gangen med tittelen "It´s Grand!" og temaet er melodi grand prix og fem norske artister har tatt for seg hver sin kjente
MGP låt og omarrangert den sånn at de gjør sin versjon i sin stil
og utforming. Slike forsøk kan fort falle i fisk, men denne gangen
er det blitt en herlig og forfriskende og ikke minst variert reise i
den elskede og hatete MGP historien.
Soup åpner side A med sin nedstrippet og nedtonete versjon av
Brotherhood Of Man sin 1976 vinner «Save Your Kisses For Me». Her i
en indieaktig versjon som får frem kvaliteter i den låten knapt
noen har oppdaget før. Siden fullføres av Gautomatikk sin versjon
av Jahn Teigens kanskje mest kjente åt «Mil etter mil» i en
versjon som nok får opphavsmannen Kai Eide og Teigen til å lure på
hva som har skjedd. Her er låta i en slags Cure aktig drakt, rundt
«Boys Don't Cry» albumet bare ett par hakk mer trøndersk og eksperimentelt. Nok en uforglemmelig versjon.
Side B åpner med en rå Lucky Malice pønk versjon av Luxembourg sin
1965 seier, «Poupée de cire, poupée de son», som i norsk språkdrakt har fått tittelen «Lille dukke».
Klassisk hardcorepønk med et lite glimt i øye som kan få selv den
mest hardbarka Blitzer til å nynne på en gammel MGP vinner.
Deretter Oscillate med sin versjon av Arne Bendiksen kultlåten
«Intet nytt under solen», som Åse Kleveland udødeliggjorde i
Eurovisjonen i 1966. Nok en litt forstyrrende versjon men samtidig
respektfullt og vakkert og vel verdt platen alene. Må høres. Hele
festplaten avsluttes av en litt lavmælt coctailjazz versjon av Nora Brockstedt klassikeren «Voi voi» av det til nå ukjente orkestret Lørdag hele uken. Ingen MGP hyllest uten den. Forøvrig er det en duo av redaksjonssekretær Tanja Iveland og kontrabassisten Håkan Henriksen som til daglig er å finne i Trondheim symfoniorkester.
Platen kommer på
fiolett vinyl i kun 300 eksemplarer og kommer til å bli ett
etterspurt objekt i MGP kretser i mange år fremover, for dette er en
plate som vekker minner og skaper nye store øyeblikk. Helt klart
en plate alle må ha.