Førsteinntrykket av
Soup sitt album (og EP) Remedies er behersket. Dette er et band som vet hva de gjør og utfører
det slik det var tenkt og det de fremfører er...ja behersket. Det er
kontrollert, og det bygges opp over sekvenser for å brytes ned og
bygges opp igjen snarere enn den tradisjonelle vers/refreng
standarden. Neste tanke er at dette hadde da passet som hånd i
hanske på en Arthaus film? En ettertenksom sjangerknusende film som
ikke lar seg bås-sette.
De
lar seg ikke kategoriseres i en fei, da musikken deres inneholder
fragmenter fra så mange sjangre, fra prog til indie til...tja gudene
vet hva. Disse folkene har hørt på mye rart og latt seg inspirere
av det meste de har hørt. Det er kraftfullt og uforutsigbart uten at
det kommer til noen brå overganger mellom temaene. Og temaene får
lov å vokse seg store og vakre med alt fra de minste penslene til de
breieste.
Musikken er "kunstmusikk" begått i en rocka rytmisk innpakking. Av og til nesten
sakralt (om man omtale musikk som sakralt). Man blir tatt inn i et
skjørt og vakkert univers sånn som man nesten ikke har hørt siden
Moody Blues velmaktsdager, ja vi snakker +/- 1970 her. Samtidig kan
de skru opp temperaturen umerkelig og virkelig ta lytteren med på en
reise som knapt har vært maken til på svært mange år.
For å forstå Soup
må man spille seg varm og da bør dette albumet gå noen ganger. Du
vil snart merke at det vokser og vokser og tar tak i deg som lytter
og som alle klassiske progalbum gir deg en ny spiss på tilværelsen
for hver avspilling. Etter en rekke lyttinger har denne lytteren
landet på at dette må katalogiseres som prog, etter lange
enesamtaler og med en lang rekke avsporinger, så finner man ikke
bedre måte å brekke ned dette på i ett ord.
Når det er sagt er
ikke dette noe typisk progalbum, tvert imot. Dette er like mye et
album med klare psykedeliske tendenser og fnugg av så mange andre
stilarter at det burde skli inn i enhver rocka lytters platesamling
og bli plukket fram i hytt og pine. Dette er et sånt album som gror
og gjør det vanskelig og ta av spilleren. Hvem vil pakke vekk noe så
vakkert som dette?
Legg merke til at
med LPen kommer det en CD og med de 200 første følger det en
signert fotoprint av Lasse Hoile. Alle vinylene kommer på
gjennomsiktig fiolett vinyl. For komplett opplevelse av studiosession
er det også utgitt en EP med de to låtene som ikke fikk være med
på albumet + en ny versjon av låten «The Sparrow». EP kommer kun
i 200 eksemplarer. Som alltid er alt innpakket i en svært så
smakfull innpakking som bare befester Crispin Glover Records som ett
av de mest spennende selskapene i Norge.
