Førstkommende
fredag (17. mars) er endelig Brutal kuk sitt tredje album ute. Det åpner
med noen få klikk fra trommisens stikker og så slippes øset løs
på massene. Alle som har hørt bandet på plate og/eller i levende
live vet hva det er snakk om. For alle andre er dette samstemt
hardcore av beste merke, med riffbaserte melodilinjer og
perfeksjonert til siste tone dør ut.
Vi må vel kunne si
kun tredje album, da bandet har eksistert mer eller mindre i 17 år
(til høsten). På disse årene har de i tillegg gitt ut fire
singler/EPer og bidratt på en titalls samlere. I punk/hardcore
kretser er dette ikke mye, men det har gitt de fordelen av å
perfeksjonere og slipe låtene inn i hvert sitt unike uttrykk. Når
de i tillegg har fått en produksjon som bygger opp om låtene og gir
dem en sterk følelse av stålsatt hardcore, da kan man ikke be om
noe mer.
Hele albumet
overrasker selv en inhabil anmelder som er stålsatt fan (hvordan er
det mulig å like hardcore og ikke elske Brutal kuk?). Bandet er jo en
vill maskin som ikke lar seg stoppe av noe som helst. Energien deres
formelig spruter ut av rillene og gjør høyttalerne på anlegget til
en eneste forførerisk lydorgasme. Herlig rått og flått. Dette må enhver hardcore elsker høre.
Når man hører på
dette albumet så dukker det opp låter man har hørt live i lengre
tid, og låtene «Brunt hat» (kom på singel i november i fjor) og
«Kjærlighet til livet» (fra samleren Motjokk, her i ny mix) som
allerede finnes på vinyl. Noen av låtene har blitt live favoritter,
andre kan fort bli det. Låtene kommer som de berømmelige perlene på
ei snor, og uten unntak inneholder de indirekte invitasjoner til
allsang. Felles utløp av frustrasjon over hva livet har å by på av
opp og ned turer er en viktig bestanddel av hardcore og her tar de
full pott med nære tekster alle kan kjenne seg igjen i. Tekstene er
også politisk laddet og da i god hardcore ånd mot krig, rasisme osv
uten at de på noe vis er partipolitisk.
Om tittelen og
albumet har godeste Morten Wasinski allerede sagt dette (og kan vel
ikke sies bedre?) så låner hans ord;
«Og hvilken
tittel de har valgt ”2016”.
Vi
snakker altså om et år hvor de verste og dummeste tar makta
og får fritt spillerom, mens engasjementet for en bedre framtid
råtner på rot på Facebook.
Vi snakker om nok
et år preget av kappløpet mot en total ødeleggelse av planeten.
Vi snakker om nok
et år med svekking av arbeiderrettigheter hjemme og ute.
Et år hvor
nazister og ytre høyre er på frammarsj i tospann med fascistiske
islamister.
Et år hvor
Post-truth ble årets nyord, og hvor folk svelger løgnene som om det
skulle vært øl.»
Låten «Dæm får
aldri mæ» avslutter albumet. En låt som er opprinnelig ei Asta Kask låt som med det bandets velsignelse er med her i trøndersk
språkdrakt. Når stiften da markerer at nå er det slutt åpnes en
tomhet som bare kan fylles med at man snur vinylen, setter på plata
på nytt (husk høyt volum), setter seg til rette med det vedlagte
tekstarket og lar seg forføre en gang til. Dette kan fort vise seg å
være ett av årets beste album. De finner ikke opp kruttet på nytt,
men gjør et sjeldent godt forsøk på det.
Kommer på vinyl der
de 230 første er på grønn gjennomsiktig vinyl og har vedlagt to
trykk som er individuelt nummererte og signerte! Deretter på svart vinyl og uten tykk. Alle LPene er vedlagt CD og tekstark og kommer i plastcover). Er du i Trondheim på lørdag så er det releaseparty på Avantgarden!