Boken «Musikk, folk og landskap» er en samling artikler av vitenskapelig karakter som
Paal Fagerheim og Ove Larsen har samlet mellom to permer. Felles er
at de tar for seg forskjellig problematikk rundt musikk på
Nordkalotten og hvilken innflytelse og mulighet den gir på den ene
siden og musikken som kulturbærer på den andre siden En viktig og
innholdsrik bok.
Her blir bevaring av
folkemusikken igjennom f.eks. Hvordan Susanne Lundeng bruker sine
utgivelser både som musikalsk springbrett og samtidig som en
opplysningskilde for bevaring av folkemusikk fra nordre del av
Nordland. Her blir også det sett nærmere på reggae kulturen i Bodø
og på samisk kultur igjennom den norsk/svenske musikeren og politisk
aktivisten Max Mackhé.
Man kan som kjent
ikke få nok kunnskap, og i så måte er all kunnskapsøkninger av
det gode. I så måte er nærmere innsikt i små kulturelle
fragmenter viktig og kan gi økt forståelse for helheten i det
fragmenterte kulturtilbudet på Nordkalotten. Nå er boken nok mest
sentrert på hva som skjer i Norge, og dermed er det mer uvist hva
som skjer i nord-Sverige, nord-Finland og på Kola halvøya. Det er
en svakhet ved samlingen, på den annen side er det jo begrenset hva
man kan få plass til og dermed er det nok gjort ett nøye utvalg.
Det som er den
største svakheten med boken er at det konkluderes på sviktende
grunnlag som helt eller delvis ikke blir underbygd i teksten eller i
andre kilder. Ett tydelig eksempel på dette er på side 167 i
redaktør Paal Fredheim sin artikkel om rap og reggaemiljøet i Bodø.
Der kommer han inn på Bodø Raa Raak Klubb og siterer en flyer de
har gitt ut om hvorfor klubben ble startet. Under denne klarer
Fredheim å skrive «Klubben, som blant annet arrangerte konserter
på kulturhuset Gimle, opphørte to år senere, noe som vitner om at
motstridende krefter var aktive innad i et relativ lite
lokalt miljø. Det vitner også om at miljøet til dels var delt
mellom et mer mainstram miljø og et annet mer alternativt.»
På hvilken grunnlag
kan man påstå at det var konflikter innad i miljøet? Undertegnede
var en del av dette miljøet som var 10 til 15 personer på det
meste. Klubben opphørte å være aktiv da sentrale personer flyttet
ut av byen, uten noen form for konflikter! Her konkluderer Fredheim
uten noen form for legalitet i teksten og han henviser ikke til en
eneste kilde heller. At slike miljøer ofte ble splittet på grunn av
konflikter er en kjensgjerning, men ikke i dette tilfellet. I
motsetning til andre klubber hadde denne flat struktur og dermed
unngikk man mange av de frustrasjunsbaserte konfliktene man gjerne
opplever i toppstyrte miljøer. (kilde på dette er bl.a. boken om Bodø Raa Raak Klubb)
Likeledes påstås
det at dette lille miljøet var splittet «....mellom et mer
mainstram miljø og et annet mer alternativt.». Hvor har
Fredheim dette fra? Først er miljøet marginalt og deretter attpåtil
delt i to blokker. Fortsatt uten en eneste kilde eller belegg i
teksten. De som var i Bodø Raa Raak Klubb hadde mye av sin base på
Theatersalen og var alle som en det som her omtales som alternative.
I motsetting til Bodø RockeKlubb som var en mer sammensatt klubb med
sterke grupperinger som knivet innad om innflytelse og makt, hadde
ikke Bodø Raa Raak Klubb disse konfliktene da alt ble vedtatt på
allmøter uten ordstyrer eller noen ledere. Slike eksempler gjør at
man tar mye av det som står her med mer enn en klype salt, da dette
faktisk ikke er vitenskapelig begrunnet.
Det er synd at slikt
får komme på trykk og dra ned troverdigheten til helheten i boken
da de fleste artiklene ved noen raske Google søk ser ut til å holde
en mye høyere troverdighet og vitenskapelig standard enn nevnte
eksempel.
