Gamle helter råtner
ikke på rot, det beviser dette kremlaget av gamle (og litt nyere)
punk og alternativ helter. Et allstar team fra øverste hylle. Når
man nevner band som Life...But How To Live It?, Angor Wat, Israelvis,
Funny Farm og The School i ett og samme uttrykk vil de fleste få
ett drømmende blikk og hjernen går på høytrykk. Hvordan høres
det ut, ja sånn utenom at det må være det siste tiårets beste
ide?

De klarer utrolig
nok å kombinere gamle kunster med ny kunnskap å komme ut i stående
til ny bakkerekord. 20 i stil (minst) for å bruke hopp
terminologien. Og det er passende å sammenligne dette med å hoppe
etter Wirkola, da knapt noe band de siste 20-30 årene i Norge har
hatt større forventninger trykket nedover skuldrene.
Nok om forventninger
for de innfrir så det synger og smeller mellom dalføre og
stuevegger. Dette er fortsatt hardcore punk, men med innlagt
metalinspirerte roligere temaer som eksploderer og vrir og rir hodet
dit tilbake i hardcorelandet. Låtene trenger noen gjennomlyttinger
men da sitter de som armert betong mellom ørene dine.
I enkelte låter er
de bortimot rendyrket hardcore, i andre kan de minne om en blanding
av Soundgarden og Faith No More. Men aldri uten at man tenker på det
som noe annet enn en Castro låt. At folkene bak dette har vært ute
en vinternatt før høres. Det oser erfaring og kombinert med en
trang til å lage musikk som de tydeligvis stortrives med, så må
resultatet bare bli svært nært genialt.
Når lydbildet er
klokkeklart og fremhever hver minste nyanse og virkelig lar
høyttalerne få jobbe overtid i beste arbeidstid så er opplevelsen
nesten komplett. Prikken over ien er covret. Det er enkelt i design
men samtidig åpner den assosiasjoner og er av typen man ser og vet
med en gang at her er Castro. Det er de definitivt og de er kommet
for å bli. For
denne gjengen har mye på hjertet og det vil vi få
mye glede av i årene fremover. Til neste utgivelse er det bare å
kose seg glugg ihjel med debutalbumet, som definitivt er blande de
sterkeste debutalbumene i norgeshistorien.