Så er endelig
Haraball tilbake med sin kompromissløse vegg av hardcore, med små
drypp av hardrock og trash influenser her og der.
Når man svir av 13
låter på 27 minutter og 22 sekunder sier det seg selv at dette går
hardt fort og rått (heldigvis). Det som slår en etter noen
avspillinger er variasjonene i låtene. Det går i høyoktan hardcore
med referanser både til gammel klassisk hardcore i Bad Brains og
Black Flag gata, men også til Europeisk hardcore av nyere dato.
Likefullt høres alt ut som Haraball, hverken mer eller mindre.
Låtene er ikke så
umiddelbare som mange hardcore album gjerne blir, og det styrker
albumet betraktelig. Dette er musikk som tåler mange avspillinger og
som stadig kommer med nye momenter som selvsagt har vært der hele
tiden men som har ligget og modnet i lydbildet til det popper opp som
perler på en snor.
I følge
presseskrivet er Haraball Norges mest elsklige hardcoreband. Etter å
ha fordypt seg i deres siste album kan man bare skrive under på det. Kongsberg
bandet klarer å forene så mange retninger i sin musikk og samtidig
gjøre dette....elskelig, rett og slett. Resultatet er svært overbevisende og en selvfølge i enhver pønka
husstand.
