Svenske Stefan Sundström har nå vendt
tilbake til sitt hjemland etter ett lengre høyst frivillig asylat i
Norge. Det merkes på hans siste album der han covrer Æ og hyller
Erik Bye. Men mest av alt tar han et kraftoppgjør med hvordan
Sverige styres.
Sundström startet sin karriere i
punkens første tidsalder i Stockholm. Det er derfor ikke rart at
Ebba Grön ble første helteband. Av de bandene han var innom i denne
tiden er nok KSMB mest kjent for oss i Norge. Nå drøyt 30 år
senere og 13 soloalbum + drøssevis av singler, medvirkninger på
andres album, som huskomponist i Sveriges radio, som skuespiller på
teater og på film, er han her som en smårocka visesanger som
leverer 10 perler innpakket som albumet «Nu var det 2014».
Tittelen henspiller på Eyvind Johnsons
bok «Nu var det 1914». Det er en roman i etterkrigen klokskap fra
første verdenskrig hinter kraftig om at en ny krig er i emning.
Dette albumet er en krig mot likegyldighet, mot undertrykking og
hvordan høyresiden sakte men sikkert undergraver demokratiet til
fordel for et samfunn eid av de få, hvor de mange blir mer og mer
maktesløse.
Sundström har så absolutt beholdt
opprørstrangen og ser samfunnet med en presisjon som bare de som har
fingeren i jorden kan. De som vifter med hendene i takt med
majoriteten ser ikke hva som skjer. Dom feta åren e forbi...som
Sundström messer om er en varsel om at nå må vi ta vare på jorden
før det er forsent. Dette er definitivt ikke et lystig album men
etterlater seg da ett fnugg av håp.
Musikalsk dreier han seg i en slags
nyoppdaget musikalsk landskap imellom Vreeswijk, Nick Cave og Thåström. Nøye
oppbygde låter smyger seg inn i bevisstheten og bygger seg opp til
perler som man nynner på i dagevis. Etter noen avspillinger lever
albumet mer og mer. Dette gror seg fast og viser ett meget godt
håndverk kombinert med perfeksjonistisk lydproduksjon og Sundströms
vokal som rasper vekk enhver likegyldighet. Se ikke bort fra at dette
fort kan bli en klassiker.
