Endoplasmic Flow er tilbake med nok ett
album. Denne gangen enda mer minimalistisk i førsteinntrykket enn
før, men for den som lytter så vil man oppdage at de ennå har sine
musikalske røtter trygt plantet i den elektroniske krautrockens mer
ambiente og eksperimentelle hjørner.
Albumet
åpner med noe som kan minne om lyden av tog som bremser, kombinert
med andre støykilder som tilsammen utgjør en følelse av en litt
morgentrøtt storby før morrarushet setter inn. Det er hypnotisk
vakkert slik som Philip Glass sin åpningsmusikk på Koyaanisqatsi.
Du får en følelse av daggry, men samtidig starten på den
industrielle revolusjon pakket inn i morgendisen som kommer som vakre
lydkulliser og forfører deg.
De musikalske temaene skifter selvsagt
utover, men aldri uten å miste kontrollen over tilværelsen. Det er
en tidsbeherskelse over fremføringen som ligger i bunn og styrer
komposisjonene som er dypt imponerende.
At kvartetten vet hva de gjør er det
ingen tvil om. Dette er stor kunst. Det kan høres lett ut men det er
det definitivt ikke. Dette albumet er summen av Endoplasmic Flow
produksjoner og en litt fleipete bemerkning om at dette var selvsagt
deres beste album, som det siste albumet man har begått alltid er,
kan herved bekreftes. Dette er definitivt bandets beste album.
Produksjonen er klokkeklar og bidrar i
aller høyeste grad til å gjøre dette til en svært lyttervennlig
musikalsk reise. Musikalsk kan man som nevnt se mot Glass, men også
Klaus Schultze, Conrad Schnitzler og på det hjemlige plan tidlig
Biosphere. Dette er musikk for meditasjon og for dypdykkende
lytteropplevelser på en gang. Dette er ett lite mesterverk rett og
slett. Unner du ikke deg selv å oppleve dette så går du glipp av
noe stort.
