Nå er det kommet en oppdatert utgave
av Peter Larsens bok om filmmusikk, som trekker seg fra stumfilmens
dager til dagens filmer. På reisen får man med alle de muligheter
og utviklingstrekk fra de «stumme» filmene til dagens multimedia
opplevelse.
I all hovedsak er boken en oppdatering,
men alle som har første utgaven bør vurdere å kjøpe denne også
da den inneholder ett helt nytt avsnitt som omhandler filmmusikkens
digitalisering etter 1990. Høres forferdelig nerdet ut? Ja det høres
nok slik ut og ikke vær i tvil denne boken vil nerdene elske, men
også alle som er bare litt mer enn litt interessert i musikk bør
lese denne, da den gjør deg som konsument av film mer oppmerksom på
musikken som både virkemiddel og på regien i filmen.
For mange er nok lyden og musikken i
filmen bare noe de aner eller kanskje ikke tenker over at den er der
engang. Prøv da å slå av lyden og se filmen. Da forstår man bare
begynnelsen av hvor viktig musikken er for å underbygge filmens
historie og drama. Denne klarer å videreføre forståelsen for
viktigheten av musikken i film.
Boken bygges på vestlig filmtradisjon
og da i hovedsak Hollywoods måte å bruke filmmusikk. Her og der er
den innom ikke vestlig film, avant garde etc men i så liten grad at
det må sies at boken forholder seg til populærfilmens
begrensninger. Når lydfilmen overtok for alvor i overgangen til
1930-tallet var også det starten på en æra for å eksperimentere
med lyd og musikk på en helt annen måte enn før. I disse årene
prøvde man seg frem og utviklet mediet i takt med mulighetene.
Musikken var ennå underordnet filmen.
I 1965 brøt Hitchcock og Universal med
Bernard Herrmann. Med det innledes en ny æra som ennå eksisterer.
Nemlig å innlemme populærmusikk i mer eller mindre grad i
soundtracket med bevist tanke på å selge albumet med musikken fra
filmen. Hitchcock og Universal var langt fra de eneste som tenkte
slik, men i boken blir de eksemplets makt.
Dreiningen har selvsagt stor betydning
for filmens regi. Nå var det tema låten som skulle være filmens
«pop låt» og dermed åpne nye kanaler for å promotere filmen og
da måtte den få en fremtredende plass. Senere har musikk som er
populært sneket seg inn både her og der i filmene. Slåsscener kan
illustreres med black metal i stedet for dramatisk orkestermusikk,
kjærlighetsscener med romantisk popsvisker osv.
Alt dette og mere til tar Larsen
leseren med på og åpner mange nye måter å forstå en film på, og
ikke minst dets lydspor. Filmmusikk i dag er ikke bare der for å
underbygge filmen, nei den er nok like viktig som skuespillet og
regien. Da er det riktig og viktig og ha en bok om emnet som evner å
fortelle om dens utvikling fra 1800 tallet fram til dagens digitale
virkelighet. Boken anbefales alle som er opptatt av film og musikk
som noe mer enn tidtrøyte, for denne boken gir ett svært godt
utgangspunkt for å forstå både filmen og musikken.
