Indierockens død er betydelig
overdrevet, og det beviser Trondheimsbandet -phy til gangs med sitt
comeback album «Tree Houses». Et album som viser, nok en gang, at
man har verdensartister i eget land.
Her viser bandet hvilke eminente
musikere de er. Å høre gitarspillingen til Petter Vågan er alltid
en fryd for øret, og her følger han opp med stemningsskapende
gitarspill slik bare han klarer. I tillegg en rytmeseksjon som bygger
opp om stemningene uten å prøve å dominere lydbildet. Til sist en
klokkeklar vokalist som helt tydelig har skolering, men likefullt
klarer å kombinere dette med innlevelse. Alt for mange skolerte
vokalister mister innlevelsen, det har Kirsti Huke beholdt. Dette er musikk til kortfilmer som ennå ikke er skapt.
Noe av det som virkelig fremhever
«Three House» er de sterke låtene som gror for hver avspilling.
Slike album er det verden trenger. Dette albumet er bygd på
fagkunnskap og talent som har skapt ett lyttervennlig og slitesterkt sluttprodukt. Arrangeringene
tilfører låtene ekstra dimensjoner og produseringen har frembragt
ett klokkeklart lydbilde som underbygger opplevelsen. Coveret er av
den nydelige sorten også (der de 200 første vinyl LPene på gul 180
grams vinyl kommer med utstanset cover). Hele albumet er en
potensiell klassiker fra innpakkingen til lyden. Platen er å få
kjøpt på vinyl fra i dag av og har vært tilgjengelig som CD og DL
siden i fjor. Ett helt klart «må ha» innkjøp i disse førjulstider.
