Trønderlagsbandet Pånnivågn har
siden starten i 2003 vokst ut av pubertalmetal stadiet og blitt
voksne med både stil og troverdighet.
I likhet med mye annet som har skjedd i
Trønderrocken så har også Pånnivågn vokst med tiden og blitt
voksen. Inn har det kommet mer slitesterke låter, pubertalhumoren er
byttet ut med tekster som avspiller samfunnet på en jordnær måte
og produksjonen er solid. Musikalsk betegnes de som et hardrockband,
men her er de mye mer ett folkelig rock band med sterke influenser
fra heavy med enkelte pønktakter her og der. Likefullt er det en
typisk metaltilnærming i oppbygging av albumet med de obligatoriske
balladene innimellom som bryter opp lydmuren og bringer den
nødvendige "luften" inn som frembringer nok variasjon i
lydbildet til å etablere albumet som et album som fort kan bli
bandets gjennombrudd.
Albumet åpner med en låt basert på
ett Turbonegeraktig riff og allsangpotensiale for nachtspiel og
konserter, deretter blir det tre låter med mer og mer metal
vibrasjoner innbakt. "Test Mæ" kunne nesten ha vært en
Soundgarden låt og sånn fortsetter albumet å svinge svært så
friskt og forfriskende. De rapper riff rett som det er både her og
der, men med stil, det skal de ha. Tilsammen blir dette definitivt
ett meget sterkt live materiale, og det fungerer meget godt i
albumformat også. Ikke minst fordi bandet er så samkjørt og med så
godt driv. Vokalen kan likne litt på Æ og passer som hånd i hanske
til den trønderske dialekten alle låtene blir framført med. Dette
er et band som med hard jobbing nok vil kunne etablere seg langt
utenfor Trønderlag.
