Levi Henriksen er nok de senere årene
mest kjent som forfatter, men av og til tar rockeårene over kroppen
hans og pc blir byttet ut med musikk. Takk og pris for det.
På Henriksen & Måruds fjerde
album i lag fortsetter de å utforske rotekte rock med store
bokstaver. Her rendyrkes rocken slik man husker den fra
Rolling Stones en gang på 1960-tallet eller Bruce Springsteen rundt "The River", kort
sagt ikke noe gløtt til andre sjangre og med det klassiske lydbildet
der rytmeseksjonen utfyller lydbildet stødig som fjell, og gitaren
lar melodiene få det ekstra som trengs mens vokalen legges som
prikken over ien.
Man kan nok snu avsnittet over til å
si at dette har man hørt før og dette er jo å strø sand i Sahara.
Og selvsagt kan man ha rett i det, men da ser man vekk fra at selv om
man er sjangertro så kan man skape nye magiske musikalske øyeblikk.
Hør på låter som "Kom og ak med meg i kveld Mari" eller
"Faller, faller". Nydelig arrangert, ektefølt lengsel i
vokalen og tekst som betyr mye for mange. Kanskje ikke verdens beste
låter, men de funker og gir liv til rockefoten og til hjernebarken.
Det er sannelig ingen selvfølge.
At Henriksen er forfatter høres nok
tildels, for tekstene er helt klart det som gjør platen til en liten
skatt. Tekster som handler om lengsel, søken etter meningen med
livet, igjennom togreiser, kjærlighet og andre ting som gir livet
mening. Skrevet og sunget på en likefrem måte som gjør selv banale
fraser til noe ekte. Slik som Neil Young kan Henriksen skrive naivt
og få det til å høres dypt ut. Ett talent sannelig mange av oss
kan misunne begge herrene.
Ta med at lydproduksjonen er prikkfritt
tilrettelagt for dine øreganger og alt er innpakket en smakfull
innpakking som inneholder alle tekstene, og godt er det. Dette er
musikk for både øretelefoner og for festlige aftener. For full fres
i bilstereoen og bakgrunnslyd til lørdagskosen. Kort sagt en plate
for de fleste av oss.
