Det er lenge siden man hørte
alternativ rock fra Bergen med sting og nytenking. Nå er The Sweetest Chill ute med sitt debut album (på vinyl!) og det svinger
og vrir og gir lytteren valuta for pengene.
Bergen er jo mest kjent for electronica
og svart metal, men innimellom de sjangerne finnes det andre ting,
hvis man leter. The Sweetest Thrill er ypperlig eksempel på dette.
De har nok vokst opp med både krautrock (les Neu!) og engelsk post
punk (les This Heat, Metabolist) og følt på hvordan det er å leve
blant syv fjell og en lumsk kyststripe.
Man må bare la seg imponere over
hvordan de bygger opp og river ned temaer og rytmiske konstruksjoner
selv verdenskjente arkitekter vil finne mye nytt i. Låtene er i all
hovedsak instrumentaler og godt er det for her er så mye detaljer å
fordype seg i at vokal hadde blitt for mye av det gode. De varierer
fra hardt til rått i ett pent utvalg av tempovariasjoner på en
svært så imponerende måte.
Her møtes virkelig motsettingene med
åpne armer og blir revet fra hverandre for å bli montert slik som
bandet mener det burde ha vært. Albumet er ett rytmisk monster med
lydkilder som kommer og går for å kryddre inntrykket på best mulig
måte. Minimalistisk eksperimentering i stålsatt lydbilde. Det er
nok slik det ville ha hørtes ut om Steve Reich skulle ha prøvd seg
på hardcorepønk. Ut kommer ett rytmisk monument som sluker lytteren
og lar den som inntar dette universet oppleve stor lydkunst.
Duoen kjører på låt etter låt, tema
etter tema, som blir nøye kalkulert inn i duoens musikalske verden
som er av typen forelskelse ved første lytt eller dypt hat. Dette er
ikke musikk for likegyldighet. Dette er musikk for lytting,
fordyping, for å la seg forføre gang på gang. Dette må rett og
slett høres for alle som elsker musikk. For alle som er opptatt av
artister som ikke bruker tid på sminkerommet eller i dansestudioer.
Dette er musikk som varer evig. Dette er rett og slett en klassiker.
