Nå på fredag (30. Mars) kommer
Bergensbandet Wolfram med sitt debutalbum. Etter to EPer er det på
tide de tar steget fullt ut og fyller ett helt album.
Mange forbinder Bergen med svart metal
eller pur poprock, dette er et sted midt i mellom. Med melodiske
metal låter leverer de en velkomponert rock med føttene sterkt
plantet i 70-tallet, og delvis i den mer softmetal boomen som kom på
80-tallet. Missforstå ikke, dette er ikke svulstige balladerocken til
Europe på nytt, men heller mer mot en blanding av de mer rolige
øyeblikkene til AC/DC parret med TNT, uten at det heller er helt
dekkende da det dukker opp riff som rir tankene mot Saxon og Budgie
(for de som husker dem).
Lyden er upåklagelig og arrangementene
lyser lang vei av at folk med peiling har lagt siste hånd på
verket. Som oftest med denne typen musikk så blir låtene ofte svært
lik hverandre, det har Wolfram tydeligvis vært klar over og lagt inn
bluesinfluerte metal riff låter i beste Led Zeppelin ånd her og der
slik at albumet høres variert ut, uten å miste den røde tråden
fra start til lyden ebber ut.
Det som først og fremst slår enn når
man lytter på dette er at dette må da være knalltøft live. De som
er i Bergen på lørdag burde absolutt få med seg releasekonsert på
Ricks. For dette svinger garantert tøffere live enn på plate, selv
om bandet skal ha ros for å ha laget et album som glir fint over 90%
av det som kommer ut i denne sjangeren og lar seg meget lett
avspilles både en og tre ganger til. Kort sagt en meget lovende
debut fra et band som nok vil etablere seg som et band man får høre
mer om i framtiden. Like godt å sjekke dem ut med en gang hvis man
liker rock med metalltakter.