I dag slippes 21 låter ut i ett smekk på Ryanbandens debutalbum. Det er ikke hverdagskost, men så er da ikke Ryanbanden
dusinvare heller. Bandet som er ledet av Øyvind Ryan, og inkluderer
navn som Bent Sæther, Even Granås, Øyvind Holm og Alexander
Pettersen er i realiteten nesten hvem er hvem i trønderhovedstadens
mer eller mindre undergrunnsrockemiljø de seneste 15 årene.
Vi snakker her om folk fra band som
Monster blomster, Motorpsyco og The International Tussler Society for å nevne noen
få. At de har tjenestegjort i nevnte band før de trådde inn i
denne bandens eskapader høres. Det er en utrolig sjarmerende
blanding av skranglerock og psychopop her som smelter enhver som er
lut lei listepop latskap og vil ha litt yrkesstolthet i høysetet.
Her stjeles det på mest mulig kreativ måte. Man sitter med følelsen
av å ha hørt det før uten helt å sette fingeren på hvorfra.
Banden har uansett skrudd sammen låtene på sin høyst særegne og
personlige måte så dette er originalverker uten noen kopistempel.
Tekstene er på kav trøndersk og
låtene er alle signert Ryan selv, med unntak av fire låter der han
deler ansvar for verket. Tekstene er oftest dagligdagse betraktninger
om de små tingene som i bunn og grunn utgjør livet på godt og
vondt. Litt i tradisjonen til Kim Larsen og Terje Tysland uten å
være i deres lyriske baner.
Lyden er krem fra ende til ende.
Omslaget er en morgenstemning verdig og resten av innpakkingen er
utsøkt som vanlig på Crispin Glover Records. Som vanlig kommer
albumene fra det selskapet på CD og vinyl (og digitalt
også). Denne gangen er vinyl og begrenset til 250 ex,
så her er det bare å springe til nærmeste vinylasyl eller dra på
nettet og bestille, for den kommer til å bli samleobjekt, akkurat
som julesinglen til bandet allerede er blitt. Alle 250 er nummererte og 150 er på svart vinyl og 100 på gjennomsiktig grønn vinyl!
Dette er albumet for alle som liker
nostalgisk poprock med røtter til 60 tallet, med klare preferanser
til alle tiårene etter det, og alltid med en god dose rock
innsprøytet i låtene. At det er blitt ett dobbeltalbum er nesten en
selvfølge, for den som skulle hakket dette ned til ett album ville
ha angret seg i mange år etterpå, uansett hva hun/han hadde plukket
vekk. Det er bare å la seg imponere over albumet og inkludere det i
enhver seriøs platesamling.
