Innholdsmessigst er denne boken lagt
opp på andre måter, både visuelt og i innhold enn den første. Der
den første boken har en oppbygging som går mer på år etter år,
er denne i stor grad fri for slik, men tema artiklene fra første bok
er videreført og har i stor grad fått overta. Visuelt er denne mer
strammere i spaltene, og fanzinepreget fra første bok er mindre
synlig nå, selv om det er der. Visuelt sett så ser denne boken mer
ryddig ut en forgjengeren, noe som bryter med teksten som nettopp
fremhever at nå var alt lov og alle grenser skulle sprenges.
Nå skjedde nok mye i Oslo distriktet,
noe boken bærer preg av, men det blir litt vel mye Oslo, selv om
Bergen, Askim, Bodø, Trondheim, Molde og Tromsø m.fl. byer er
representert, så kunne man ha sett mer på hva som skjedde i bygdene
i Norge. I perioden 1980-85 eksploderte jo post-punken i all sin
frodighet utover hele landet, ikke bare i byene. På den annen side
så skulle man tatt med alt så hadde nok boken blitt tredobbelt så
tykk. Her har forfatteren tatt et valg og holdt seg til noen av de
som enten da gjorde furore utover nærmiljøet, eller la spirene til
mer nasjonal interesse i etterkant. For ikke å snakke om
internasjonalt. Med post-pønken så kom norske artistene virkelig ut
over grensene, bokstavelig talt, og inntok Europa i hovedsak, selv om
noen kom seg lengre ut. Men noen flere ord om The Aller Værste,
Kjøtt/Montasje, Jannicke og Lars (Kilevold) er nok like påkrevd som
å skrive om a-Ha.
I første artikkel forklares begrep
post-punk og linjene trekkes tilbake til kunstmusikken på 50-tallet
og pønkens spede start med Velvet Underground på 60-tallet. Derifra
trekkes linjene godt inn på 80-tallet. En god åpning av boken som
gjør at man lettere forstår hva bokens innhold skal være og prøve
å dokumentere. Men allerede her melder alarmklokkene. Man må sette
spørsmålstegn med å prøve å dra post-pønken inn i liberalistisk
retning, da post pønk lik pønken var uten noen politisk ideologiske
grunnsyn. Det blir selvmotsigende å påstå at sosialistene i The
Aller Værste indirekte (eller direkte?) profilerte liberalisme,
eller at en sekkebetegnelse hadde noen felles ideologisk plattform.
Dessverre er det flere plasser at forfatteren tar seg slike friheter.
I boken kommer det fram en del ideologiske og politiske synspunkter
fra forfatteren, som forstyrrer helhetsinntrykket. Forfatterens
konklusjoner er ikke grundig nok argumentert for og har tildels ingen
naturlig plass i boken. Hvis da ikke boken skal ansees som et
politisk debatt innlegg der Mathiesen tar ett oppgjør med sin egen
bakgrunn, noe man forstår ut fra innledningen av boken at det ikke
er snakk om.
Boken er inndelt i temaer og
undertemaer innenfor disse igjen. Her tas alt fra fetisj moter til
vegetarianisme opp, satt inn i en sammenheng med utspring (eller
innom) pønken og videre til post pønken. Alt er på sin plass men
her kommer også noe av svakheten fram, hvorfor er det ikke noe om
krigsfrykten som "alle" var opptatt av? Vegetarsaken er
oppklarende men at 100 prosent flere vegetarianere enn ikke
vegetarianere har spiseforstyrrelser (s. 67) har ingenting i boken og
gjøre og er bare tull. Porno/sex var aldri noe stort tema i tekstene
til norske post pønk band og det viser også artikkelen da den
sentrerer seg mer om medias tilnærming med så lite pønka blad som
Puls var. Derifra og ut handler det mest om kjønnsfacisme/kamp og
fint lite om post pønk.
På den positive siden må det trekkes
fram artiklene om fascismeflørt, rockeklubbenes framvekst og hvordan
black metal har sin ene fot i pønken. Det er en del positivt å si
om boken, heldigvis. Men, savnet etter tidslinjene er der. Hvor er
oversikten år for år på hva som skjedde? Det hadde gjort boken mer
tilgjengelig utenfor de som allerede sto midt oppi dette miljøet.
Savner også mer og bedre kildeangivelse. Spesielt på hvor er
sitatene hentet fra? Noen faktafeil er det også, slikt som at det
står at Lasse Marhaug er fra Rogaland (s.191), han er fra Steigen i
Nordland og Narvik har aldri vært NordNorges største by (s. 86),
men disse er få og ikke av større betydning for innholdet i boken.
Det er derimot vanskeligere å ta boken for et historisk verk da
etterprøvingen av påstandene som kommer på løpende bånd, ikke
lar seg etterprøve uten at leseren har grundig musikkhistorisk
kunnskap og dermed vet fra før av om dette er troverdig eller ei.
For de få som er i den gruppen er nok det lite nytt å hente i dette
bokverket.
Boken er viktig for å dokumentere en
kultur (eller rettere sagt flere kulturer med samme utspring) som nå
er bortimot forsvunnet. Den kreativiteten som punken medførte utover
80-tallet i norsk musikkliv er uvurderlig for å forstå hvordan så
vidt forskjellige artister som Mayhem og a-Ha kunne komme dit de
kom/er i dag. Derfor er det beklagelig at Mathiesen har hoppet litt
harelabb over temaer og artister som har sin naturlige plass i
historien om pønk og post pønk og desto mer merkelig at band uten
større betydning og uten utgivelser, sågar enkelte med bare et
fåtall konserter bak seg blir omtalt, mens andre (som f.eks. Fra lippo lippi) knapt er nevnt i boken. Savnet etter å ta inn en
nærmere omtale av i det minste sentrale aktører i post pønken i
Norge i første halvdel av 80-tallet gjør at boken dessverre får en
slagside.
Meget bra om klubbvirksomhet i Norge og
vel verdt en egen bok, men å skrive noen få linjer om
kassettbevegelsen, Blitz og fanzinene osv., det er ikke bra. Det er
slikt man forventer å lese mye om, i allefall en grundig gjennom
gang på. Og man forventer en oversikt over hvilke utgivelser som kom
ut i perioden, slik som forfatteren hadde i sin første bok.
Artikkelen om Norges svar på Band Aid burde nok ikke ha vært tatt
med i det hele tatt. Den tiden Mathiesen brukte på den artikkelen
burde han ha brukt på viktigere og mer relaterte ting i forhold til
bokens tema, sånn som f.eks. alle de uavhengige plateselskapene,
hvordan ble utgivelsene distribuert, D.I.Y. bevegelsen, overlevde den
overgangen til post pønk? I det hele blir det dessverre litt mye
spørsmålstegn, savn og en sterk følelse av hastverk er lastverk
over dette. Forrige bok hadde sine svakheter men var mye mer
helhetlig og var mye bedre skrevet og hadde på langt nær så
tydelig personlig agenda som denne boken har. Likefullt er boken
absolutt verdt å lese, men da med nevnte anmerkninger i denne
anmeldelsen i bakhodet. Bedre lykke neste gang, Mathiesen, for du kan
bedre enn dette.
