På Vol. 1 er bidrag fra disse 20 artistene mixet sammen av en viss Droný Skvadroný til en time og
13 minutter lang komposisjon. Slike verk hvor en rekke artister sender inn fragmenterte lydkilder som deretter en eller flere mikser sammen til nye verk er blitt ganske populært. Noen ganger fungerer dette forbløffende bra, andre ganger vil man helst glemme prosjektet. Dette verket er av typen man så absolutt vil høre på nytt. enten man er kjent med sjangeren eller ei. Verket starter nesten minimalistisk og bygges opp av lydkilder som det er brukt mye ekko på og med det repeterer lydene i et rytmisk mønster mer enn en rytme. "Kunnskap er makt som bare må brukes i rett hensikt" skal et klokt menneske en gang ha sagt. Ordene henger der men gjerningspersjonen er glemt. I dette tilfellet er gjerningspersjonene kjent mens den (de?) som har satt sammen det minneverdige verket skjuler seg bak et pseudonym.
Verket er som den nylige seer happeningen om Hurtigruten. Langdryg på en smygende avhengighetstilnærming. Det skjer noe hele tiden men på en umerkelig måte. Man legger ikke merke til det før man er midt inne i et nytt avsnitt av reisen. Å lage slike landskaper er krevende og krever kunnskaper brukt på riktig måte. Riktignok må de 20 bidragsyterne tillegges sin ære for verket men de er bare fargene på paletten til produsenten. Fargene er omskapt til et lydrikt rike av nesten ambient noise. Produsenten er herskeren i dette lydriket og produsenten burde så absolutt gjøre flere slike verk.
Albumet er en klassiker. I likhet med Hatterud og Schnitzel sitt album må dette sies å være den andre klassikeren som er kommet ut i år innen avant garde sekkebetegnelsen. Nå har ikke undertegnede hørt alt som er utgitt i sekken i Norge i år, men denne er definitivt så gjennomført vakker i sin utforming og tilnærming at dette er og blir en klassiker. Liker du musikk som varer mer enn døgnfluens ubarmhjertige flukt, er dette et pliktkjøp.
Her er forøvrig alle musikerne, for de som ønsker å vite hvem som har bidratt:
