Platen åpner med en lystig sak kalt "These Days" som er gitarorienter, rytmisk drivende pop
rock slik som man kan forvente at Sonic Youth er i sine mer samspilte og lystige øyeblikk. Fine vokal harmonier utfyller det lett rufsete lydbildet. Riktig så småfengende er dette, en radio hit for studentradioer og indiebaserte medier?Neste låt er "Final Love" som starter med en ensom gitar som raskt blir tatt igjen av resten av bandet. Denne låten er mer rolig og får fram en mer laidback stemning, med en slags smak av utbrudd, og joda tett over minuttet girer de opp for å falle seg ned igjen. Behersket og vakkert.
For oss som sverger til vinylen så er turen kommet til å snu platen og "Lovesong" spretter oppigjennom stiften og ut i rommet. En mer streit rockelåt som er helt grei, og reddes av noen instrumentalpartier mot slutten som sliter låten ut av en heller anonym tilværelse.
Platen avsluttes med "Empty Rooms". Vokal og trommer åpner før øset kommer og driver låten framover. Platen hardeste bidrag, men det sier mer om de andre tre, enn at platen er hard. En låt som desverre er mer rillefyll en klassiker status. Ikke direkte dårlig, men heller ikke til å gå på veggen av i ekstase.
Alt i alt en småsolid debut fra ett band som vi helt sikkert får høre mer fra i framtiden.
