Det var tilsammen 20 opptredener fordelt mellom solo opptredener, band, konstellasjoner og ensemble. Av disse var syv lokale artister/grupper, seks nasjonale og syv vart internasjonale (en av disse, Art-Errorist, hadde en rekke lokale artister i sin line-up). Fordelingsnøkkelen kunne med andre ord ikke vært bedre.
Det åpnet med en Sinuskonsert på torsdag hvor Scared Dog improviserte med dyktighet og uten redsel for å ta seg vann over hodet. På mange måter var konserten en slags fortsettelse av deres forrige konsert der de avsluttet når det begynte å ta av. Nå fikk de en flying start og klarte å holde publikums gunst fra start til slutt med sin improvisasjons musikk i grenselandet mellom elektronikk og gitar og hvor de musikalsk lå nærmere krautrock enn industrial music uten å være i noen av de båsene. De bare forsynte seg grovt og skapte et eget musikalsk uttrykk.John Wiese fra USA laget lydmalerier ved hjelp av lap top og elektronikk. Denne kvelden gikk det mye i diskant orienterte lydkilder som ble flettet sammen og lagt lag på lag til musikk som krevde sin lytter. Teknisk svært dyktig gjort og publikum satte da også svært stor pris på hans musikk.
Fredag ettermiddag spilte Child of Klang og Linn Halvorsrød sammen for første gang. En hastig øving dagen før var alt de hadde gjort før de konsertdebuterte som duo på Dama di. Begge damene har en felles faktor i field recordings, noe som også fikk prege lydbildet de sammen skapte. Under hele sin framføring satt de begge bak et svart forheng på siden av scenen, der scenen kun var ustyrt med en discokule på stativ. Minimalistisk uttrykk som tvang lytteren til å lytte til musikken uanfektet av omgivelsene. Tilsammen lagde de intens vakker musikk med lydpensler fulle av vann, fugler, maskiner, metallklanger etc. Dette var virkelig øyeblikkets kunst, men det er bare å håpe de finner sammen i studio og får utgitt dette, for det fortjener så absolutt å bli foreviget i mer enn minnet til publikum som fikk overvære konserten.
Senere samme kveld kom gullrekka på Sinus ned Lisa Dillan, DEL, Bendik og Faust. Det er bare å slå fast at dette ble en meget sterk kveld der det ble en knepen hjemmeseier med de lokale artistene Dillan og Bendik (dvs begge bor i Oslo nå, men er opprinnelig fra Bodø). Lisa Dillan kom med både banan og film og vant publikums hjerter med lunefull humor og svært sterke rytmiske øvelser og vokalprestasjoner i verdensklasse. Hun presser lyder ut av munnen som nok ikke har vært hørt før, før hun synger så vakkert at man knapt tror sine ører. Spennvidden fra det vokale til å rytmisk improvisere med litermål i forskjellige desiliter størrelser skulle man tro var for stor, men ikke for Lisa Dillan. Hun forfører sitt publikum på en så selvfølgelig måte at ingen tenker over kontrastene, man lar seg bare henføre inn i hennes unike musikalske univers. Dette må oppleves.
Bendik er en ung dame som har sin bakgrunn i mer pop og vise tradisjon og som nå også har tatt i bruk elektronikk for å improvisere over egen vokal og gitar spill. Dette blir så gående som komp til egen vokal på toppen. Hun lager en rytme med sin egen samplede vokal og gitar og synger over dette, slik Laurie Anderson gjorde det i gamle dager på f.eks. "O Superman". Slik lager Bendik skjør, vakker musikk for framtiden. Utrolig fin stemme og musikalsk kreativ gjør at hun har alle tiders mulighet for en stor musikalsk framtid. Merk deg navnet først som sist. Lørdag på Sinus ble nok en festaften der det virkelig tok av med Captain Credible. Egenproduserte elektroniske instrumenter, robot som trommet, lys som blinker og god gammeldags Nintendo grafikk som går på skjerm i bakgrunnen. Var det sterkt visuelt, ble det ikke mindre sterkt når han satte igang sitt maskineri av en opptreden. Mannen oppførte seg som om han hadde trippel ADHD, sang om zombier og roboter og hadde så morsomme kommentarer mellom låtene at han like godt kunne ha stilt opp i stand up NM som på en festival for avant garde musikk. Likefullt var det musikken som kom i hovedfokus. Musikalsk er dette chipcore, altså en blanding av electronica og punk. Opptreden var så gjennomført og tøft at man må bare gi seg over. Har man muligheten til å oppleve denne mannen live så må man det, for alle andre og de som har sett han live, er det bare å håpe at det kommer en konsert DVD snart.
Bad Servant er en trio fra England som består av Terry Edwards, James Johnston og Geraldine Swayne. De spilte tre låter som hver for seg var svært forskjellige. Den første var svært støyende i åpningen, noe de dempet i løpet av låten og mot slutten gikk det bare et synth tema med litt saksofon oppå. En litt uferdig låt som nok fikk mange til å ha sine tvil på hva denne trioen av tre multi instrumentalister hadde å by på. Deretter smeller de til med en stålsatt rock inspirert låt i Swans takt, med en sound som brakte tankene mot Glenn Branca i hans velmaktsdager. Oppå dette en kvinnelig vokal. Tilsammen kunne dette vært Lydia Lunch på sitt beste i no wave tiden, men dette var noe mer, noe eget, noe stort. Siste låten var en "ballade" (de introduserte den som det i alle fall). Rolig vakker låt hvor støyen ligger å vaker i lydskorpen men klarer ikke å bli noe mer enn brytninger på en godværsdag. Oppå dette veksler vokal og trompet på å dominere lydbildet. Sensuelt, vakkert og utrolig dyktig gjort. Dette bandet vil man definitivt få høre mye mer fra i framtiden. Det er bare å sjekke ut dem når de får gitt ut mer enn den 10" ensides singelen de har ute til nå. 
Siste dagen hadde Art Errorist (J.H. Peron i Faust) fremføring i Bodø kulturhus av hans og Ivan Bellocq sitt verk "Impromptu pour Bétonnière et Ensemble". Her hadde Peron fått med seg lokale musikere og vokalister med bakgrunn fra både Bodø sinfonietta, Kringkastingsorkesteret og danseband. Tilsammen laget de stor kunst med sin fremføring av verket. Et nærmest minimalistisk uttrykk blir gradvis igjennom 35 minutter bygd opp mot avslutningen som bråstopper i stillhet. Det sammensatte ensemblet utførte oppgaven på en prikkfri og særdeles dyktig måte, noe som bidro til å skape en svært så intim og vakker konsertopplevelse. Senere på kvelden fikk Paul Bradley og Collin Potter som duoen UN, lov til å avslutte årets festival. De lagde atmosfærisk musikk som fikk en til å tenke på en crossover mellom ting som Paul Kelday og Klaus Schulze har gjort. Colin Potters soloverk har ofte vært preget av lange stemningsfylte synth orienterte verk, og som duo med Paul Bradley har de videreført den tradisjonen. Mens Potter lager sine bidrag med elektronikk, bidrar Bradley med manipulerte lyder fra gitar. Tilsammen er dette tidvis svært rytmisk, andre tider helt "flytende". Tilsammen blir det en unik helhet som er svært så lett å ta inn over seg og nyte i lange drag selv etter at både konserten og festivalen er forlengst over.
Kort og brutalt var årets festival ett skritt i riktig retning fra i fjor og var en festival på det jevne, med noen konserter som overgikk selv det meste. Tilsammen sitter man tilbake med en svært positiv opplevelse og et øyeblikkelig ønske om at det ikke var ett år til neste gang. Dette vil man ha mer av, mye mer.
Alle foto av Henrik Dvergsdal. Flere bilder fra årets festival finner du her. Ett videokutt av Colin Potter og Paul Bradleys konsert kan sees Her;
