I bandet har Ishak fått med seg folk som Bent Sæther (Motorpsycho) på bass og Jörgen Wall (Fatboy) på trommer. I tillegg medvirker folk som Kristian Syvertsen (Big Bang, Howl) Per Ivar Stubbrud (the Goo Men), David Torch (Them Hills) Thea Glenton Raknes (Norma Sass) og Karl Wisløff (Orango). Så hvordan har det slått ut rent musikalsk? Platen er en pop plate med særpreg utover 13 på dusinet popen, noe som gjør det verdt å lytte til. Men det er lyden som er det første som slår en. Det er utrolig mye luft i lyden som gjør den til en fryd å lytte på. Dette er headphones musikk, som faktisk fungerer vel så bra på bilstereoen. Albumet har mye av de samme kvalitetene som Cold Mailmans siste album. Det er fylt opp av sterke låter, melodier som er nynnbare og har nok preferanser til at man har liksom hørt det før og likt det, men ikke hørt akkurat denne låten i denne utgaven. Det er gjerne slike plater som suser over disken når popfolket skal meske seg i musikkens intrikate irreganger.
Til tross for det blir platen noe stereotyp i lyden, noe som gjør at låtene virker litt like. Dette er mer ett singel album da hver låt hver for seg ville ha glidd lett inn på hvilken som helst radiostasjons high rotation liste. Likefullt er låtene for lik til at albumet får et skikkelig særpreg. Skulle likt å høre Hr. Ishak og gjengen ha flippet litt mer ut og tilført musikken noen flere musikalske nyanser. Man har nok brukt brukt instrument paletten litt for lite. Når det er sagt må musikerne berømmes for sin dyktighet, produksjonen er i verdensklasse, men arrangeringen blir litt vel like. Det gjør at helheten "flates" litt ut. Platen inneholder likefullt nok av kvalitet til å anbefale det for popfolket, men tror nok det blir vanskelig å nå noe særlig ut over "menigheten", desverre.
