Selv om Goonfight ikke har funnet opp rocken på nytt, så er dette lyden av ekte rock, i
krysningspunktet mellom Dinosaur JR. og Kaospilot, med en liten dash av Lukestar innimellom. Ikke så rart da besetningsmedlemmene har fartstid fra band som Bonk, Beezewax, Lukestar, Kaospilot og Smorgasbord. At røtter og inspirasjonskilder har blitt smeltet sammen til Goonfight er lett og høre og selv om det kan høres lett ut så er bandene så forskjellige at låtene har fått en heftig spennvidde fra Biafra aktig vokal i partier på "Vultures" til nesten screamo pop på "Termites". Tekstene handler om alt fra verdensrommet til småkryp, fra kald krig til sosiale relasjoner, den evige kjærligheten og afrikanske frihetsforkjempere. Noe for enhver smak med andre ord.Musikalsk er dette spenstige harmonier og heftige taktskifter som smir rockefoten saftig og mør. Dette er låter for de som vil ha noe å lytte til, til å spille på guitar hero (burde komme der snarest) og for de som vil ha lyd på bilstereoen. Jepp platen fungerer over hele spektret, noe som alltid er ett godt tegn. Dette er ståpårock av den bunnsolide sorten som tåler flere avspillinger og vokser fortsatt.
Lyden er veldig markant og muligens i overkant diskant preget, men det er vel sliki de vil ha det. Problemet er at ved flere avspillinger (på muligens litt over gjennomsnittlig volum) så blir diskanttonene noe nærgående, men det er jo selvsagt mulig å skru ned lyden (feigt, men mulig). Muligens kommer dette av at albumet er innspilt live i studio, noe som har tilført musikken en rå tilnærming som er herlig å høre i disse tider hvor flikking på lyden til det kjedsommelige har blitt en selvsagt ting. At de har fått med seg Magnus Nielsen (aka Magnus Moriarty™) på fiolin og theremin, mens Thomas Bratlie har lagt perkusjon på albumet, setter en ekstra dimensjon til lydbildet som så absolutt var en rett ting å gjøre.
