Konserten på Bodø kulturhus 9 september, var delt opp i to deler der den første var forbeholdt tidligere oppførte verk, mens etter pausen var det uroppføring av Glenn Erik Hauglands "Svart metall".Det åpnet vakkert med fire av seks satser fra Griegs "Lyriske suite". Ypperlig framført av Bodø sinfonietta som virkelig fikk vist at de behersker også den klassiske musikkens svisker. Rett etter var det klart for en samtidsmusikalsk remix av den lyriske suiten til Grieg i sin helhet, uten pauser mellom satsene. Meget prisverdig åpning av sesongen med å sette opp gammelt mot nytt i et slikt konsept.
Der Grieg var tydelig inspirert av natur og folkemusikk i sine komposisjoner tar Knut Vaage inn vår urbane kakofoni som inspirasjon i sin tolkning av den gamle klassikerens verk. På det viset blir en gammel sviske til en bråmoden og sprudlende vin. Missforstå ikke, svisker er både gode på smak og sunne for kroppen, men svisker er og blir noe man inntar med måtehold. Da er det godt med en remix som viser vei inn i nåtiden og ikke lar verket forbli en selvfølgelighet.
Kontrastene mellom disse to versjonene viser hva som bor i ensemblet, og de skal ha stor ære for en fremføring som etterlot seg liten tvil om deres kunstneriske kvaliteter. Derimot var teknikken ikke like mye på deres side da tangentene falt ut under framføringen av Griegs fire satser.
Etter dette var det Ravel sin "promo" komposisjon for den første harpen med pedaler, som ble bygd i 1905. På dette verket var Johanna Nousiainen gjest på harpe. Nok en sviske fra det klassiske repertoaret, som ble framført med stor innlevelse.
Etter pausen var det klart for det de fleste hadde sett fram til med ekstra spenning. Urframføring av Hauglands verk "Svart metall". Før oppføringen fortalte komponisten om sin fasinasjon for black metal og da spesielt Darktrones mesterverk "A Blaze in the Northern Sky", men også for artister som Dimmu Borgir. Videre forklarte han at komponister alltid har latt seg inspirere over sjanger (les lånt), så også har black metal hentet fra den klassiske musikkens tradisjon. Nå ville han ta å snu på flisen med å låne fra black metal og sette dette inn i et samtidsmuskalsk lydbilde.
Vel kort og brutalt ble verket alt for kort og uten å klare å inkorporere noen av kjerneverdiene i black metal musikken. Dette ble som Black Ingvars som lager metal versjoner av svenstopp låter. Dette ble rett og slett scratching the surface without getting the clue. Hvis man skal tro komponisten, var meningen å bringe noe av black metalmusikkens "støy" tilbake til samtidsmusikken. Vel støy ble det aldri og referansene til black metal ble for spredt og for svakt utnyttet til at man kan si at dette på noe vis til at man kan referer til black metal. Som en samtidskomposisjon uten referanser til black metal i forhåndsprogrammeringen og i tittel ville dette fungert tildels, men ikke slik det ble framstilt nå.
Det er virkelig synd å si det men dette var et ufullendt verk. Sisu skal få for sin innlevelse og framføring, men ingen kan lage gull av gråstein, ei heller Sisu. Her må komponisten trekke seg til sitt arbeidsrom, slå av lyset og sette "A Blaze in the Northern Sky" på auto repeat, slå av lyset og tilbringe nok tid til at musikken sliter seg inn under huden og blir der. Først da kan han slå av musikken, slå på lyset og finne fram partitaturene og bygge videre på det han har skapt hittil og forhåpentligvis kan man åpne neste sesong med noe fullendt og minneverdig. (foto: Tore Stemland)
