Sterkest inntrykk (og avsky) ga nok Norsk Amerikanske GX Jupitter-Larsen og hans medhjelper The Haters med deres performanceaktige opptreden. De satt i lag med to mikrofoner som i en sirkelform fikk et brutalt møte med sandpapir av groveste sort. Dette ble så kjørt igjennom noen effektbokser og andre bokser. Til sammen fikk publikum en leksjon i hva støymusikk på det mest ekstreme er for noe. Lyden som kom ut var komprimert slik at de høyeste diskanttonene var dempet og ut kom en svak rytmisk støy som ga en magisk tiltrekningskraft. Konserten ble dessverre noe kortere enn tenkt da de fikk utstyrsproblemer men inntil det skjedde leverte de en av de største kunstneriske opplevelsene på Sinus siden starten for over 25 år siden. Dette var rett og slett verdensklasse og litt til. For de som ikke likte dette, vekte det nok for det meste avsky, og det er jo greit det også. Harstad duoen Synkron ulyd er noe
av det mest interessante på den norske musikkscenen. De leverte ett sett for minnebøkene der de kombinerte collageaktige sekvenser av lyd som gikk gradvis over i synthpop låter med en liten tvist som gjorde dem utrolig tiltrekkende. Når de toppet låtene med en meget vakker vokal og skapte stemninger som fikk man til å tenke på tidlig New Order og mest av alt seg selv. At denne duoen ikke er signert viser mest av alt inkompetansen til platebransjen. Dette overgår alt som blir hypet opp på by:Larm og i media generelt som bare er døgnfluer. Mark my words her er det kvalitet ute og går, noe man ikke finner hver dag i dagens musikk. Hvis ikke disse karene er signert før nyttår, da……ja da er det ikke noe håp igjen. Ellers må FipPellectormonic som er ett seks mann stort instrumentalorkester der valthornisten har ”overtatt” vokalistens plass nevnes. At de høres ut som et Fripp inspirert metallband som kunne ha spilt på Inferno festivalen og sluppet unna med det, samtidig som de kunne spilt på jazzklubb uten at de høres ut som verken Naked City eller Shining er sterkt. Amerikanske Zanstones tok kaka i performanceklassen da han (Zan Hoffmann) hadde tidligere på dagen samlet lyder i Bodø by, satt disse
.JPG)
sammen til ett ca 30 min langt verk som så ble avspilt. Musikalsk var dette lydcollager som gradvis ble satt sammen i en rytmisk konstellasjon som fungerte meget bra. Når Hoffmann setter seg i en stol fremst på scenen og bare gliser til publikum i tillegg da blir dette sterke saker. PLX-15 spilte så dansebein og halvlitere skvulpet og skapte danskebåtstemning for avant gardister. Mouches Volantes åpnet hele festivalen med en knallsterk improvisasjons (?) konsert som viste hva som bor i den duoen. Og sånn kan man fortsette. Ingen gjorde noen dårlige konserter og det er den sterkeste siden ved festivalen.Den svakeste siden er at det er blitt vanskeligere å si hva som er enestående ved NØDUTGANG festivalen etter 2009 utgaven. Når det var booket inn to jazzband (Hosho og Hairy Bones) så må man spørre om det er klokt da byen har jazzklubb fra før og festivaler for mer eller mindre jazz er det da flust av. Likeledes å la Bodø sinfonietta oppta så stor del av programmet på fredag. En ting er å ha de med i programmet på f.eks. Kunstforeningen, men å bruke av klubbkonsertene var det mange av de trofaste Nødutgangerne som var skeptisk til. Et savn var at det var kun en støy artist, riktignok en av verdens ledende innen feltet, men like fullt. Programmet ble kanskje litt vel snilt og i denne sammenheng ”kommersielt”. Det hadde selvsagt den positive virkningen av at det kommer flere publikummere, men man risikerer samtidig at man gjør profilen mer uklar. Uansett var det en festival med store og sterke musikalske opplevelser og det er bare å glede seg til neste år.
Forøvrig ligger utdrag av GX & The Haters konserten ute her til gratis nedlasting.
