mandag, juni 15, 2009

I Love Wynona – A Beautiful Noise (CD anmeldelse)

Trønderne er seg selv lik. Her skrytes Bergensere opp i skyene som allerede er overbefolket av luftslott fra hovedstaden og så hører vi nesten ingenting om det som skjer i Trondheim og omegn. Hvis noen skulle være i tvil så er sistnevnte geografiske region stedet for alle som liker norsk musikk med ikke kommersiell bunnlinje og musikalske krumspring for å uttrykke det lille ekstra. Sånn har det vært siden 70-tallet og sånn er det ennå.

Siste tilskudd på stammen av relative nye ukjente, men like fullt morgendagens store helter er I love Wynona. Et ikke for kommersielt bandnavn på et orkester som nok i 60% av spilletiden må kalles shoegaze så til de grader at det nesten tipper over i visepop, for så å røske tak i lytteren på en særdeles lekker og smygende måte med støysekvenser som rytmisk blir gjentatt eller med en gitar som bryter det speilblanke lydbildet og serverer nyregrus så overbevisende at man får lyst på intravenøs nyresteinsknusing. Noe for deg? Ikke la deg skremme, dette er uvirkelig vakkert på en snål og jordnær måte som få vil elske, men de som gjør det vil for alltid være blodfans.

Dette er ikke catchy rytmer og stønnepop for P3 lyttere, eller overintellektualisert muzak fra Ultimas bakgård. Ei heller er dette rock eller pop som man forbinder de ordene til vanlig. Sjangerblanding på høyt nivå som får tankene til å framtvinge avlytting av Swans, Virgin Prunes og lignende men dette er ikke like intenst og lekkert frastøtende, dette er mer en Rocky Erickson i sitt lønnkammer alene med sine tanker og et band av unge ypplinger som bruker historien rått til siste bloddråpe på sin høyst homeopatiske væremåte. Dette er tidvis guddommelig på en snikende måte som får deg under huden på deg selv.

Terapimusikk for lykkelige paranoide?

Lydbildet er nakent som åpne brudd, det syder og koker på en måte man føler mer enn man ser. En energi ligger der klar til utbrudd som en ukontrollerbar vulkan. Vakker, tilnærmende og samtidig like farlig som fritt fall fra 10 000 fot. Å lytte på albumet ”A Beatiful Noise” er en musikalsk ekstremsport for alle som vil styre unna speed metal og John Cage. En lyttervennlig og avdempet plate som gror og ikke lar deg være i fred før du helt avslappet gir opp all motstand og lar de vakre tonene gjøre deg til et nytt og bedre menneske.