fredag, mars 27, 2009

Crispin Glover Records presenterer....

I disse dager kommer Crispin Glover Records i Trondheim ut med en dobbel LP/dobbel CD hyllest til selveste Patrik Fitzgerald (anmeldelse kommer rett over helgen). For å varme litt opp mot den hendelsen så kommer anmeldelse av to andre utgivelser på selskapet litt i seneste laget.

I november i fjor slapp Trondheimsbaserte BC og Dog & Sky hvert sitt album på samme tid. Begge både på vinyl og CD, vi tar første først. BC (tidliger Bitch Cassidy) leverer et magisk album i grenselandet mellom noe Depeche Mode kunne gjort i sine beste stunder og Chris & Chosey når de var på sitt mest kreative sånn ca fra 1984-90. Vi snakker om synth orientert musikk med nok følelse til å gripe lytteren, vi snakker om guts nok til å ta inn elementer som får musikken til å skille seg ut, vi snakker om en Blue Velvet stemning slik som bare David Lynch kan gjøre det. Det er sjelden at man hører slike plater som BC har levert her, alt for sjelden.

Noe det første man legger merke til er lyden. Den er klokkeren og glir igjennom høytalerne som sjokoladeglasur utover en kake når den er varmet opp til perfekt temperatur. Sånn er lyden på denne platen. Den er rett og slett en nytelse. Så etter noen sekunder med forførende synthmusikk i de lekreste arrangementer kommer en mørk vokal som minner om Sivert Høyem, Bryan Ferry og David Bowie uten å være noen av delene. Den opera skolerte vokalisten Andreas Elvenes er virkelig prikken over ien her. Til sammen er denne trioen kanskje norsk musikklivs best bevarte hemmelighet, la det være over snart, for dette trenger større eksponering og flere lyttere.

Hvis man vil investere i sin egen kulturelle pondus er dette albumet en klar selvfølge. Deretter er det bare å namedroppe BC på de rette plassene og rette anledningene, så blir kanskje du den som ”oppdaget” dem i ditt nærmiljø. Forhåpentligvis vil noen takke deg den dagen disse breaker big time…worldwide. På godt norsk; the sky is the limit. BC kan bli større enn a-Ha og Apoptygma Berzerk til sammen, kanskje like store som Depeche Mode, hvis de vil, for potensialet er der uten tvil. Og da har jeg ikke fått skrevet om omslaget som er et lite kunstverk i seg selv. Omslaget er rett og slett like nakent og fylt av liv som musikken. Man blir besnæret og vil finne ut mer og mer og mer og da er det gjort. Gjør deg selv en tjeneste å kjøp BC sitt album ”Sinecure” du også.

Dog & Sky har like nydelig cover som BC. Hund og skybandet har latt seg inspirere av Tibet både i tittel på platen ”Lhasa Express” og i utformingen av cover. At Crispin Glover er nøye med utformingen av omslagene hersker det ingen tvil om. Ett begrenset opplag av første opplaget inkluderte en fotobok som selvsagt er samleverdi på allerede.

D&S holder til i indiegaten med gitarorientert melankolsk rock slik som man husker Pearl Jam gjorde i sine mer akustisk og nedstrippete øyeblikk. Like fullt er det vanskelig å sjangersette bandet da de tidvis beveger seg ut av det litt begrensete indiebegrepet, uten at de forlater sitt musikalske fotfeste. Så hva er deres musikalske signatur?

Vokalistens litt spesielle stemme og måte å synge på gjør at man med en gang hører at det er Dog & Sky, gitarlyden og kompet har noe eget, men det blir med det. Selv etter flere lyttinger tar ikke albumet helt av. Det er synd for det er uten tvil dyktige musikere og tidvis nydelige låter, men det blir noe uforløst over albumet. Akkurat hva det er er vanskelig å påpeke.

Bandet er av den typen man elsker eller hater, det er rett og slett ikke rom for likegyldighet overfor D&S. At noen vil elske dette albumet og geniforklare det vil jeg tro, men jeg er redd de må jobbe litt mer og komme tilbake med ett til album så får vi se, for D&S er verdt å gi en ny sjanse. Jeg har på følelsen at de kommer til å lage større musikk på neste album.

Andre linker av interesse; #1 #2 #3