Negative Øhio - You Can't Spell “Art” Without “Mozart” (EP anmeldelse)

Du tror du har hørt det meste? Vel her er resten. Denne EPen på tre spor revitaliserer Beethoven, Scott Joplin og Grieg i den rekkefølgen. Aldri har vel klassisk musikk blitt tolket på denne måten før. Dette er som om Igorrr, KILLL, Atari Teenage Riot eller noen lignende av det gjenget, skulle ha tolket disse klassikerne. Meget forfriskende for oss som har gått lei av (i den grad vi noensinne har likt disse) sviskekompottene fra Arve Tellefsen, Eva Knardal, Richard Clayderman eller lignende.

Sjikane? Definitivt ikke. Brutalt? Tja, det er en brutalisering her men med dyp respekt for original partituret. Dette er gjort med ærbødighet, men røsket ut av den akk så kjedelige klassiske formen og finjustert for 2021. EPen passer perfekt som soundtrack til en koronanedstengt hverdag med overdose TV spill. For å få fram et retrospektivt tilsnitt har de brukt public domain clips («lovlig lydmateriale til fri bruk») og kombinert dette med den særegne Negative Øhio sounden.

Utgivelsen åpner med "Bagatelle No. 25 (Für Elise)" som nok ville fått Beethoven inn i et akutt panikkattakk, hvis han hadde levd. Uansett er en utrolig vakker tolkning som definitivt ser på verket med nye øyne og ører. Nydelig piano intro som etter svært få sekunder går over i et inferno. Dyktig, presist og kraftfullt. Derifra og ut lar man seg imponere både av teften og arrangementene. Revitaliserende er det. Easy listening for the hard of hearing dette – altså ikke for besteforeldre med dårlig hjerte og forkjærlighet for Beethoven.

Scott Joplins kanskje mest kjente komposisjon "The Entertainer" er mer gjenkjennelig men blir også modernisert, og selvsagt noe brutalisert slik at den glir perfekt inn mellom første og siste låt. Her holder de seg nærmere opp til originalen, men stempler den kraftig med sin gjenkjennelige signatur. Noen partier får tankene bortover mot Next Life før de noen mikrosekunder senere er tilbake i duoens sound. Denne versjonen avsluttes med en opphakket og DADAifisert lydcollage fra en Kodak reklame. Hva er vel mer naturlig avslutning på den låten?

Utgivelsen avsluttes med en Grieg mix som inkluderer utdrag fra både "Morgenstemning" og "I Dovregubbens hall". Spesielt sistnevnte komposisjon har man hørt i versjoner ifra Aunt Mary til en techno inspirert versjon på Inspektør Gadget tegneserien soundtracket. Man skulle tro det meste var unnagjort, men neida. Negative Øhio klarer å gjøre en meget heavy versjon, en slags doom inspirert sak, med signaturlyden parat der den minst ventes men fungerer best. En verdig avslutning som må betegnes som prikken over den berømte ien.

Hadde bare coverversjoner revitalisert gammelt ræl like fantastisk som dette hadde verden vært en bedre plass. Hva blir det neste fra denne duoen? Anita Skorgans grand prix bidrag i noise utgave? Sidespor tilside, sjekk ut EPen på deres Bandcamp øyeblikkelig. Det fortjener du.