Christian Blandhoel har hatt og har en
rekke prosjekter på gang, blir gjerne sånn når kreativiteten
flommer over. Felles nevner er gjerne musikk, enten det er tegninger,
bygging av feedbackere (en slags modifisert gitar) eller som utøver.
Alle tre er inkludert på albumet "Plant en kniv i skogen".
Her brukes feedbackere og andre
lydkilder for å få fram ett musikalskt landskap som til tider kan
virke mørkt og ugjennomtrengelig i sine mer ekstreme situasjoner.
Første låt er slik. Den åpner med en bassaktig rytme som basis og
bygges opp rundt denne for etterhvert å gå over i et nytt
minimalistisk uttrykk.
Ikke la deg lure for allerede på låt
to kommer noise begrepet inn for fullt. Høres litt old school ut
slik det var når det ennå var radiosignaler å fange mellom
stasjonene. Der kunne det oppstå de mest fantastiske symfonier av
tilfeldigheter og gudene vet hva. Sånn høres også dette ut til
tider, men dette er framført og laget og er basert på års
eksperimentering og søken etter nye uttrykk. Dette er rett og slett
godt gammeldags håndverk, utført av en av bransjens mest spennende
utøvere. Det høres lang vei (husk maximum volume only)
Dette mønstret med minimalistisk
vakker åpning som glidende (eller overraskende hurtig, alt ettersom)
går over i noise og/eller rå eksperimentering er en rød tråd i
dette albumet som er ett av de mer spennende i denne sjangeren. Det
er spennende hvordan han blander rytmikk med ren støy i en særdeles
vakker kakafoni. Kaskader av lyd som fanger lytteren inn i Blandhoels
univers. Dette er nyskapende men samtidig bygd på års
eksperimentering og med røttene liggende på bakken, rått, ekte og
ubønnhørlig uten å vike ett sekund.
Ett særtrekk med albumet i sin helhet
er variasjonene. Ytterpunktene om man vil, mellom det minimalistiske
og det monumentale og hvordan dette har blitt flettet sammen til ett
svært velfungerende helhetlig album. Dette er et album som kan
anbefales på det varmeste, men da helst til folk som er åpne for
det som er lite tilgjengelig. Dette er ikke top of the pops, for å
si det sånn, og har aldri vært meningen at det skulle være det
heller.
Det er ikke til å stikke under en stol
at Blandhoels humor er av 16 års aldersgrense typen. Omslaget (som
skal bli en C90 kassettutgivelse med tider og stunder) sier vel det
meste om det. Anbefales spesielt for de med en litt svart humor og
åpen for det meste.
