Endelig er Bladed
her med sitt tredje album. Kanskje deres minst umiddelbare, da
rytmikken er mer gjemt i mixen enn på dere sto foregående album; Mangled Dreams og Once We Were Wild. Samtidig er stemningene mer framme og vokalen er fortsatt
bindeleddet mellom alle fragmentene som tilsammen gjør også dette
albumet til en potensiell klassiker. Det er definitivt Bladed og det er virkelig på tide at folk får ørene opp for dette fantastiske orkestret.
De foregående
albumene har nærmest blitt genierklært her på bloggen, så også
dette. Få band i Norge er så stemningsskapende som Bladed. Få band
er så lite sjangersnevert som dem. Få band i Norge har så stort
potensiale til å bli en evig kilde til vakker musikk som kan få
steinharde rockere til å bli mo rundt hjerterota eller få
indiefolket til å se lyset samtidig som selv de snevreste pophatere må gi seg over å innse at også pop kan være kunst. Noe av styrken
til Bladed er at de er i utvikling og ingen vet hvor bandet hopper
neste gang, men samtidig har de noen røtter i musikken sin som aldri
forlates. Heldigvis.
Halloween In Bagamoyo er nok ikke så umiddelbart, som nevnt, men enhver som er
glad i kvalitetsmusikk burde la denne spinne tre ganger i sin helhet
for dine ører kun, da vil du garantert ha blitt dratt inn i deres
univers. Et univers som favner så mange stemninger og preferanser at
man kunne tro man ville gå seg vill, men dengang ei. Hver låt her
er nye kartblad man kan orientere seg etter og samtidig føle seg
trygg. Stemningsskapende musikk men samtidig ligger grunnlåten der og smyger seg inn hjernebarken og huker tak i deg.
Får ikke rost
Crispin Clover nok for sine omslag. Så også med dette. Her ligger
CDen vedlagt i egen mappe med teksthefte inni et LP cover som må
ansees som et lite kunstverk i seg selv. Burde vært egen
designerpris på Spellemannsprisen, men da hadde nok Crispin Clover
stukket av med prisen hvert år.
