Vet ikke om denne
kan settes som dokuroman eller selvbiografi? Uansett en ærlig og
fengende fortelling om Knudsens vei til evig berømmelse i The AllerVærste (TAV). På veien dit følger vi han fra pub til band til
berømmelse via sammenbrudd og oppturer.
Det starter med at
han sitter på toget til Bergen, dvs er på do og klipper håret med
en neglesaks. Deretter hopper man tilbake til begynnelsen og nøster
oss vei til sommeren 1982. På veien dit følger vi hans iherdige
forsøk på å bli musiker som ikke vil lære seg noter, forfatteren
som heller vil gjøre pub til pub runder og mennesket som strever med
å finne sin plass i det evige kaoset som en personlighet i et
samfunn ubønnhørlig er.
Situasjoner mange
har vært i, ihvertfall de av oss som vokste opp i brytningen mellom
hippietilværelse eller politisk bevissthet på slutten av 1970
tallet. Stemninger og innfallsvinkler stadig fler kan se seg selv i
lys av å kanskje få en rødere tråd i sine liv, men denne boken
handler først og fremst om Knudsens sin kamp for å finne sin røde
tråd i tilværelsens alt annet enn uutholdelige letthet. Det går
mer i vekk herfra det er mitt mål enn å ha kommet i mål. En evig
kamp med seg selv og sin plass i samfunnet. Sånn sett føyer den seg
inn i en tradisjon som kan settes i sammenheng med mange andre
forfattere og bøker, men i norsk sammenheng er denne relativ ny da
den tar utgangspunkt i punkens fremvekst her på berget. Det burde
ikke skremme folk uten større interesse i punken til å lese den,
men en smule innsikt og interesse i rytmisk musikk gjør nok boken
mer lettlest, da det referes ofte og tidvis mye til hva som har
kommet ut av utgivelser og konsertopplevelser etterhvert som boken
skrider fram. Folk uten det minste kjennskap til disse artistene vil
nok finne boken vanskeligere å forstå enn de med større innsikt i
hva disse artistene/utgivelsene innebærer av musikalske åpenbaringer
og skuffelser (alt ettersom ståsted og smak).
Boken er lettlest
for de som er inne i rytmisk musikk spesielt fra og med 1970 tallet
og fremover, uten at det trengs noen større dybdekunnskap, og
mesteparten kan oppdateres eller oppdages igjennom strømmetjenester
så ikke la slike ting forhindre deg i å fordype deg i Knudsens ferd
mot berømmelsen i TAV. Hans ærlige beskrivelser av sin kamp mot
psykisk sykdom gjør også at boken får et utenom musikalsk tilsnitt
som åpner for en annen innfallsvinkel til bokens innhold enn den
rent musikalske. Alt i alt en viktig og god bok som alle som lever og
ånder for norsk rock rundt punkens inntog her hjemme bør lese. Om
ikke annet for å få røsket opp noen minner fra den gang eller for
de utenforstående/nye som er kommet til siden dengang, få et
innblikk i norsk rocks største musikalske revolusjon.
Dessverre er det
noen faktafeil som irriterer vettet av en faktafanatiker (og som 9999
av 10000 lesere ikke vil bry seg om eller legge merke til) som jeg må
kommentere. Først og fremst var ikke Boastein sin «Jeg har min egen luke» fra 1977 (s. 231) Norges første uavhengige LP. Det er nok
mest sannsynlig Pleym/Andersen sin «Have Your Own Feeling, Have Your Own Way» fra 1971. Likeledes så stemmer det ikke at Bazar ikke fikk
kontrakt med Mai i 1976/77 (s. 174), de fikk gitt ut sitt andre og
siste album «Drabantbyrock» på nettopp Mai i 1974 (uten at det
renvasker Mai for deres antiholdning til rockartister. Det første
kom på Samspill som var en forløper til nettopp plateselskapet
Mai). At Knudsen mener 26 november 1976 er punkens første dag er en
mening han må få lov til å ha, men i følge Kris Needs bok om New
York duoen Suicide, «Dream Baby Dream», så debuterte de i 1970 med
en konsertplakat der deres musikk ble omtalt som «punk music». Punk
tok de fra Lester Bangs beskrivelse av en Stooges konsert. Med det
legges det i det minste inn en protest mot 26 november 1976 som dag 1
for pønken. Den startet minst seks år tidligere (og så kan folk få
krangle limskjiten av seg når pønken startet andre steder enn
her.).
Kort oppsummert en
brutalt ærlig og lettlest bok om den viktigste musikalske
omveltningen i norsk musikkliv siden rocken kom til Norge på andre
halvdel av 1950 tallet. Boken bør leses av deg.
