lørdag, desember 06, 2014

Postpønk krangel på Ballade.no

Dette er en kommentar til denne saken publisert på Ballade;

Jeg fikk personlig uinnskrenket tilgang til Anders Moe sitt kassettarkiv (og fanzinearkiv) i sammenheng med utgivelsen av boken Gleder meg til år 2000. Norsk pønk og hardcorediskografi 1979 til 2014 som kom ut i uken som gikk. Reagerer derfor med vantro når det i artikkelen blir framstilt som om ingen har tilgang på materialet.

Når jeg leser saken på Ballade om Trygve Mathiesen sitt krav om å få tilbake noe han beviselig har gitt vekk (har også lest mailene fra Mathiesen) så synes jeg det er mildt sagt underlig den vinklingen forfatteren har valgt å framstille konflikten på.

Mathisen, Krogsvold og deres advokat har hver for seg og samlet, ved en rekke anledninger lagt inn krav mot Moe. Selvsagt vil dette føles krenkende, det må da alle forstå, når noen vil ha ut deler av en persons private innbo. At Mathisen i etterkant tydeligvis angrer på at han har gitt vekk deler av samlingen sin må da stå for hans regning. Da nytter det ikke å komme med tomme beskyldninger og uttalelser som ikke kan dokumenteres. Likeledes er det ikke et journalistisk poeng å se til at den "lille mann i gata" blir beskyttet mot platebransjens mer lugubre måter å gå fram på? Er det ikke et poeng at en av platebransjens egne representanter i eget etikkråd tydeligvis ikke ser noe problem i å pushe på advokat på en vanlig person, uten noen organisasjon eller store økonomiske muskler til å stå imot en slik maktdemonstrasjon. Er det umulig å forstå at når advokater begynner med rettslige skritt for "å få tilbake" noe Moe aldri har fått, at man setter seg til motverge og velger å ikke ha noe som helst med motparten å gjøre når man gang på gang har forklart situasjonen, fånyttes tydeligvis.

Anders Moes arkiv inneholder INGEN Likvider originaler, og bare en 3 - 4 av utgivelsene men da i salgsutgave. Det har jeg personlig sett, og det har han da sagt tydelig ifra om mer enn en gang.
Nå håper jeg virkelig herrene Mathiesen og Krogsvold tar til vettet og stikker fingeren i jorden og kaller en spade for en spade. Mathisen innrømmer at han har gitt vekk deler av samlingen sin og den delen som inneholdt Likvider originalene tilkom aldri Moe.

Man kan saksøke til man blir blå og rød men det kommer aldri i livet til å bli noe mer Likvider arkiv av den grunn, i alle fall ikke ut fra en som aldri har hatt det. Det burde både Mathiesen og Krogsvold og deres advokater klare å forstå hvis de lar "gullfeberen" gå over og ser realistisk på saken.