torsdag, januar 13, 2011

Iskald - The Sun I Carried Alone (albumanmeldelse)

Nå er det to år siden sist Iskald ga ut et album, men nå er de tilbake med sitt nye album «The Sun I Carried Alone» som skal ifølge plateselskapet være som en blanding av deres tidligere album «Shades of Misery» og «Revelations of Reckoning Day» for å skape et krystallklart, kaldt og perfekt lydbilde. Men er virkelig et krystallklart lydbilde like bra som det høres ut som på et ekstrem metal album?

For de som ikke har kjennskap til Iskald, så er de en duo bestående av gitarist/vokalist Simon Larsen og trommis Aage Krekling som ble startet på Sortland 2005, og holder nå til i Bodø. Iskald spiller ifølge dem selv melodisk trash/black metal, med tekster ofte basert på norrøn mytologi og arktiske strøk. Men nå, la oss snakke som selve albumet:

Når man først hører igjennom albumet kan man muligens bli litt skuffet over at det ikke er noen låter som skiller seg spesielt ut her. På «Shades of Misery» hadde man jo blant annet knall-låten «Warriors of The Northen Twilight» med et riff som man kunne gå rundt å ha i hodet i månedsvis, mens her har de ikke helt greid å skape like fengende låter for ettertiden. Selv om ingen av låtene er like fengende som nevnte sang fra førstealbumet har albumet jevnt bra låt-materiale. Iskald er helt klart dyktige musikere som kan jobben sin.

Det egentlig største problemet med albumet er denne krystallklare lyden som er blitt brukt her. Mens Shades of Misery hørtes rått og brutalt ut, så får man ikke den samme effekten her med en clean studio sound. Det er med andre ord veldig lite bass i lydbildet, noe som igjen gjør albumet mindre hardt å høre på, og i metal-sammenheng er ikke alltid det like bra. Greit nok, det er melodisk ekstrem metal, men uten intens basslyd så blir den liksom ikke like ekstrem som man kanskje forventer.

Når det kommer til låtene i seg selv hører man at de har eksperimentert med mer episke og klassiske Black Metal elementer en før, med blant annet mye bruk av konstante raske riff og et intro-spor bestående mest av fiolinspilling og et kor, og det er det ingen ting negativt med. Her er det mange ting som både Black Meta-fans og nykommere til sjangeren kan komme til å like.

Alt i alt er dette et solid album som er verdt å høre på for fans av sjangeren, samtidig som det er krystallklart nok til at nykommerne ikke blir skremt vekk. Men albumet mangler dessverre noen klare «hitlåter», samt at det ikke er noe som kan få ørevoksen til å flagre.

7/10