Konserten hadde ikke noe oppvarmingsband og var over etter ca en halv time. Likefullt etterlot
den seg en etterslep av nye band og folk som skulle bli punkere eller i det minste inspirert av bandet på ett eller annet vis, på en måte ingen har klart hverken før eller etter. Det er det som gjør konserten så legendarisk og derfor har så mange løyet på seg at de var der.Så er det god nok grunn til å skrive en hel bok om en enslig konsert? I dette tilfellet er svaret ett ubetinget rugende JA. Riktignok har Trygve Mathiesen tatt for seg hele døgnet Pistols hadde sine føtter plantet i hovedstaden, med både pressekonferanser, pizzabespisning og etterfester, men konserten er høydepunktet og hovedfokuset. Når det er sagt må det pirkes litt å bemerkes at første halvdel av boken blir tidvis litt vel analytisk der han prøver å analysere intervjuet på pressekonferansen samme dag som de spilte i Oslo. Ole Olsen (Babij Jar mm) sier på side 73, at dette blir "å intellektualisere pønken, men pønken var jo et opprør mot nettopp det".
Å sette Pistols opp mot post modernismen er ingen ny øvelse og Mathiesen kommer helskinnet fra sin oppgave, men dette blir litt over på siden av temaet. På samme tid er analysen et viktig bidrag for å forstå hvor viktig konserten var i en større sammenheng. Her kommer bokens eneste svakhet, den følger ikke opp hvorfor denne konserten er så viktig. Hva førte den til av kreativitet og utfall. For å få svar på det må man lese Mathiesens bok ”Tre Grep og Sannheten - Norsk Punk 1977-1980”. På den annen side vil jeg tro at de som leser boken er kjent med bølgen av mer eller mindre pønka band som kom utover slutten av 70-tallet og ikke minst hele tiden derpå. Likefullt, dette er og blir pensumlitteratur for de som vil forstå pønkens start i Norge.
Boken er bygd opp og bæres fram av intervjuene i all hovedsak. I tillegg til avisutklipp, billetter, kontrakter og drøssevis av tidligere upubliserte fotos. Således er boken en av de beste på markedet for Sex Pistols interesserte. Her er det meste av det som kan være av interesse gravd fram. Sånn ca halvveis i boken starter selve konserten og her forsvinner fortellerstemmen bortimot helt. Denne delen er overlatt helt til sitatklipp fra intervjuer fra de som beviselig var der. Det gir boken en ærlighet som mange historiske bøker av denne sorten sårt hadde trengt. Dette er førstehåndsopplysninger av ypperste underholdningskvalitet og endelig slås det fast hvem som kastet askebegeret under "EMI", hvem som var der (egen liste med navn bakerst i boken) og at Malcom McLaren ikke var i Norge når konserten gikk av stabelen selv om flere hadde sett han. Som ren bonus (føles det) får man også noen av fortellingene til de som ble stoppet i døren, både med og uten billett. Alle disse fortellingene tilsammen gjør boken til en oase av humor og bitterhet og ikke minst en sann glede å lese for alle oss som aldri har løyet på oss at vi var der.
Sånn fra en samlers synspunkt kunne det ha vært mer om bootleg opptaket som ble gjort. Det er nok vanskelig å dokumentere, men jeg tør påstanden om at det er Norges mest omsatte og kopierte bootleg. Noen av de første kopiene kom med en Kollaps øving som bonus (konserten var kort og kassettene dyre så her måtte det fylles opp). Andre uten. En side er avsatt til bootlegen men det avsløres ikke hvem som tok opp og hvorfor Kollaps øving er inkludert, men vill gjetting tilsier at det nok ikke er helt tilfeldig. Dette er selvsagt bare pirk, men også pirk har sin rolle i det store bildet. Boken i seg selv er og blir en fryd å anbefale for enhver med ett fnugg av interesse for pønk, først og fremst som musikkstil, men også som subkultur og som ett opprør, i tillegg er boken et viktig bidrag i debatten om anarkisme og nihilisme i Norge. Det er bare å gratulere Mathiesen med nok et viktig bidrag til kulturhistorien i Norge og glede seg til han kommer med boken om postpunken i Norge. I mellomtiden må denne boken inn i din boksamling, og støvet må ikke legge seg før hver side er lest.
