Boken ”Norsk rocks historie” er et resultat av NRKs Tv serie med samme navn. Sidene til serien ligger ennå på NRK sidene her, og er et skattekammer for oss som er litt mer enn normalt opptatt av norsk rock. Sidene er i likhet med boken et godt stykke arbeid som er vel verdt å bruke både som inngangsport til norsk rock for de som ikke har noen kunnskaper om temaet og for de som vet litt men vil ”videreutdanne” seg i temaet. Boken er skrevet for de som vil inn i og vite litt mer om norsk rock og i enkelte øyeblikk kan den nok bidra til at de mest nerdete av oss får vite noe nytt, men boken er ikke for nerdene. Boken er en nydelig tidsreise igjennom rocken i Norge fra RockePelle fram til Ida Marie. Nydelig på det viset den er illustrert med bilder, plakater, avisoppslag, billetter etc. Tekstene er godt skrevet og utvalget av artister som det fokuseres på er riktig for det publikummet denne boken er beregnet for. Dypere analyser av f.eks. punken og rap musikken finnes det andre bøker som tar seg av og det er ikke denne bokens hensikt å være svar på hvorfor det skjedde, snarere hva som skjedde.Som TV serien, er boken, bygd opp kronologisk med enkelte tidshopp for å få den mer leservennlig. Dette betyr f.eks. at Pussycats kommer før beatbølgen som var i forkant, noe som i utgangspunktet kan høres merkelig ut men som forfatterne har løst på en fin måte. På det viset viser de trådene fra beatbølgen inn mot den nye bølgen av mer psychedelica innflytelse over norsk rock. Når man tipper over 1980 begynner ting å skje på så mange fronter at man må ta en ting av gangen og ikke like kronologisk. Like fullt er det lett å se trådene og få ett lite innblikk i tilstanden den gang da.
”Norsk rocks historie” er og blir en historiebok for alle. Det er bokens sterkeste ess i kampen om alle leserne, for dette er ingen hvem hva hvor eller hyllest av undergrunnsorkestre med knapt en singel bak seg, hvis de klarte å klore ut en vinyl. Dette er boken om rocken og mye av det som skjedde rundt den i øvre del av VG-listen. Her er det en del om NRKs rolle både på radio og TV fronten, om dagsaviser og musikkblader, om folk som Arne Bendiksen som nesten på egenhånd fikk platebransjen i Norge til å satse på norske artister i stedet for å spy ut såpesangere fra det store utlandet. Dette er en viktig del av norsk kulturhistorie og således har man lenge lengtet etter et grunnleggende referanseverk for å starte en reise inn i materien. Det har man nå endelig fått.
Ankepunkter er det selvsagt men hvis man skreller bort nerdete ting som hvorfor er ikke singler og samlealbum med på diskografiene og slikt må man bare si at boken er et praktverk alle burde unne seg å ha i sin boksamling. Boken er ypperlig for skolebruk fra 1. klasse til videregående, for nykommerne og journalister med dårlig hukommelse og stram deadline (og de er det mange av i norske avisredaksjoner), og for alle som vil vite og burde vite noe om norsk rocks flaggskip. For dette er boken om de høye bølgetoppene snarere enn de mindre økonomisk innbringende men like interessante krusningene. Riktignok nevnes Blitz etc, men ikke i så stor grad at det kan sies at man går utenfor de større kommersielle fulltrefferne.
Ett par ankepunkter kommer man likefullt ikke utenom. Når boken heter Norsk rock så er det jo underlig at visesangere som f.eks. Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen får så stor oppmerksomhet. Likeledes popartister, danske Aqua og Idol blaffet. De sidene kunne vært brukt på andre ting som f.eks. mer om norsk svartmetal som tross alt er den største musikalske eksportvaren noensinne og pønken etter den første bølgen. At band som ga ut noen få singler som f.eks. Garden of Delight og Crawdaddy Simone har fått små men egne artikler, da de med respekt å melde ikke har satt så store spor etter seg i norsk rock, er sløsing med alt for liten plass (400 sider). Særlig hvis man ser disse opp mot at en person som Hans Inge Fagervik med ett titalls album innen kristenrocken ikke har fått plass mellom permene. Kristenrock er som puddelrock, tar liksom ikke av for de som har godt anlegg for hårvekst, men de er like fullt en del av rockehistorien. Noen få faktafeil er det men de er få og er kun for nerdene å irritere seg over (les; som folk flest ikke vil se det store poenget i), sånn som f.eks. at Rockefilla ikke var Norges første fanzine men den første norske pønkfanzinen (s.118).
Alt i alt bør trioen Per Kristian Olsen, Asbjørn Bakke og Sigrid Hvidsten være svært fornøyd med boken som vil for de fleste være høyt oppe på julegaveønskelisten. Det burde den for boken er en mimre reise for alle som noensinne har hatt ett forhold til norsk rock. Således møter de vel seg selv i døren når de i forordet etterlyser opprøret i rocken. Denne boken er med på å skrelle vekk opprøret, men så er ikke opprøret viktigst lenger, det er musikken. For alle de som var og kanskje ennå er teddyboys, progrockere, pønkere, svartmetallere eller gudene vet hva så vil nok opprøret de følte den gang da, alltid være der, således er ikke det tapt fra rocken.
